Vikingen – ingen handelsmann

Folk fra nord hadde drevet fredelig handel med det øvrige Europa lenge før 793. Fisk, skinn og jern gikk ene veien. Hjem kom de med våpen, gull og edelstener, keramikk og finere klesvarer. Etter hvert ble mynter av gull eller sølv benyttet som byttemiddel. Vikingene som angrep klosteret ved Lindisfarne 8. juni 793 var ikke ute etter å kjøpe og selge. I mer enn 200 år skulle folk fra nord herje på store deler av kontinentet og legge under seg øyene nord for Skottland. Helt til Island, Grønland og Amerika seilte de.

Så tidlig som mot slutten av 500-tallet begynte flokker av fredløse menn å røve fra sine egne; norske langs kysten av Vestlandet, danske i Viken og svenske langs Østersjøen. Etter hvert som kongemakten bygget seg opp i de skandinaviske landene på 7- og 800-tallet møtte røverne mer og mer motstand. Da søkte vikingene lykken i andre land.

Samtidige annaler og senere krøniker levner vikingene liten ære. Disse ble gjerne skrevet av kristenhetens egne. Hordene var talløse, brutaliteten ubeskrivelig. Selv kvinner og barn ble slaktet. At kildene overdriver er sannsynlig, at sannheten var en helt annen er tvilsomt. Sagaene legger ikke skjul på at de første vikinger var bygdas desiderte bøller.

Vikingen som tapper og edel helt dukker først opp på 1800-tallet. Sverige, Danmark og Norge lå slagne og bankerotte etter Napoleonskrigene. Landene måtte gjenreises og man grep til en mulig heltemodig fortid. Hele perioden fra 800 til 1050 fikk betegnelsen Vikingtiden selv om utferdene i løpet av disse 250 årene er sammensatte.

Dagens historikere skiller gjerne ut fire faser. De første raidene ble utført av en mindre flokk, kanskje med ett eller to skip. De ulike gruppene er ikke koordinert med hverandre. Senere kommer mer organiserte og større flåter som seiler opp de store elvene, går fra båtene og rykker inn over land. Disse kjempet ofte mot andre lands hærer. Rundt 860 inntar de for eksempel Orleans og Paris.

Den første halvdelen av 900-tallet er en slags konsolideringsfase. Normnnerne slår seg ned for vinteren, bygger byer og lager lover. Dette er en relativt rolig koloniseringstid. Gange-Rolv blir hertug av Normandie, mens danske vikinger sørger for at England deles i to. I Irland og Irskesjøen hersker norske vikinger, med Dublin som hovedbase. I øst bygger svenske vikinger riker i Russland.

Mot slutten av 900 og et stykke ut på 1000-tallet opptrer en siste fase. Nå kommer nordiske konger på banen: Olav Tryggvason og Olav Haraldsson, Harald Blåtann, Svend Tjugeskjegg og Knud den mektige. Med store hærer prøver disse å invadere særlig England og Frankrike. Det hele ender med slaget ved Hastings i 1066.

Ordet viking kan komme av det norrøne ordet vig som betyr kamp eller strid. Mest sannsynlig stammer betegnelsen fra ordet vikingr som er betegnelsen på en som holder seg borte hjemmefra, altså en som er lyst fredløs. Ordet viking ble sjelden brukt av ofrene. Betegnelsen viking passer derfor best på de sjørøverne som herjet store deler av den vestlige verden fra rundt 780 til et stykke ut på 900-tallet. Ferdene i det nordlige Atlanterhavet minner mest om kolonisering, men både Eirik Raude og Leiv Eriksson startet sin karriere som sjørøvere lenger sør.

Årsakene til ”suksessen” ligger i ny teknikk og innenrikspolitiske forhold, men også i forholdene i de landene de røver. Både Norge og Danmark hadde dyktige håndverkere som kunne bygge skip. Disse var lette, stakk ikke særlig dypt og både rorkult, kjøl og seilføring gjorde dem raske og lette å manøvrere. Slik kunne vikingen satse på å overraske.

Kanskje viktigst er likevel det faktum at ”mulighet gjør tyv”. Med utviklingen av kristendommen i Europa ble det viktigere og viktigere for adel og kongemakt å vise sin begeistring ved å bygge opp og gi store verdier til klostre og kirker. Det var ikke bare klosteret på Lindisfarne som eide gull og sølv.

Sentralmakten i England og på kontinentet var svak, særlig etter at den frankiske keiseren Karl den store døde i 840. England fikk sin Alfred, i 871, men hans rike omfattet først og fremst det sørvestlige England. I øst og nord hersket dansker og nordmenn. Maurerne hadde lukket Middelhavet og gitt frankere i søt og vest nok å stri med.

Bare på et område var de gamle vikinger sanne selgere. Fra første stund fant de gode markeder for fangne treller. Vikingene solgte billig arbeidskraft, vakre kvinner i alle aldre, og ikke minst unge gutter. Markedene og de mer eller mindre lugubre behovene var store, den gang som nå?

”Fir!” brølte Krag

Om Hans Hagerup Krag, en entreprenør i norsk veibygging 3. september 1901 fant det sted en biltur i Norge som skulle få stor symbolsk betydning. Initiativtaker var veidirektør Krag. I en alder av 74 år hadde han langt fra sluttet å interessere seg for nyere teknologi og for landets behov for infrastruktur. Krag hadde vært veidirektør i 27 år. I de 22 årene før han selv ble sjef hadde han først vært veiingeniør i samme etat, så kontorsjef for veidirektør C.W. Bergh fra 1865. I perioden frem til 1874 hadde han flere ganger vikariert for Bergh ved dennes sykdom.

Med på turen, som gikk fra Otta til Åndalsnes, var arbeidsminister Jørgen Løvland, amtmennene i de berørte fylkene, amtsingeniører som sto for lokal veibygging, og flere av Krags egne ingeniører. Bilen som ble anvendt var en innlånt Wartburg. Med gratis bistand fra Jernbanen, ble denne fraktet fra Kristiania til Otta i egen vogn. I bilen var det kun sete til fire personer. De øvrige fikk sitte i hest og vogn. Ingeniør Horn fikk jobben med å sykle foran og varsle at nå kom det en automobil. Vedkommende var nok takknemlig for at tilbaketuren til Otta ble avbrutt da bilen brøt sammen.

Krag var en framsynt veidirektør og en dyktig politiker. Motstanden mot bilen var stor, både lokalt og på Stortinget. Venstre, det dominerende partiet fra 1880 og utover, var opptatt av sparepolitikk og av lokalt selvstyre. Et av Krags motiver for å foreta denne bilturen var å skape grunnlag for lokale bilruter. (Den første kom i 1908, se Samferdsel 06/2009). Men mest av alt ønsket han å mobilisere politikerne til å stille ressurser til rådighet for nødvendige forbedringer på hovedveiene.

De femti årene før 1900 var dominert av helt andre transportmidler enn de som beveget seg langs en vei. Siste halvpart av 1800-tallet var dampmaskinens tid. Fra den spede starten i 1854 skjedde det en revolusjon. I 1913 utgjorde reiser med tog nær halvparten av alle reiser. De få forsøk som ble gjort med dampdrevne kjøretøyer langs vei, var alle mislykkede. I 1900 var tallet på biler i Norge lavt. Selv så sent som i 1912, fem år etter Krags død, fantes det for eksempel kun 22 biler i Bergen, hvorav 5 var private. Bilfylkene var først og fremst Oslo/Akershus og Buskerud/Drammen.

Fra 1840 til 1900 ble antall kilometer vei i noenlunde kjørbar stand doblet, fra 15000 til 30000. Av dette utgjorde hovedveiene i underkant av 40 prosent. I større og større grad ble nye veier makadamisert. Andelen av alle reiser som foregikk på vei, med hest og vogn, sank likevel fra 74 prosent i 1850, til 13 prosent i 1913. Det totale omfanget av reiser (målt i personkilometer) økte såpass at selv på vei ser vi en firedobling. I beregningene som er foretatt av Dag Bjørnland, er gående og syklister ikke tatt med.

Krag så tidlig nødvendigheten av et godt veinett, både til og fra de store byene, til og fra utlandet og mellom øst og vest i Norge. Veidirektøren var ansvarlig for veien over Haukelifjell, Geirangerveien og Strynefjellsveien. Han la også planene for veien over Sognefjell. Mye av impulsene til sitt arbeid fikk Krag fra en studietur til Sveits i 1863. Her lærte han at bedre veier kunne gi lavere transportkostnader og trekke flere til landet. Fra 1886 til 1902 økte antall turister til Norge fra rundt 13000 til nær 24000. Noe under halvparten kom til landet med tog, resten med rutebåt eller cruisskip.

Krags eneste kritikk mot Sveits var kantonenes selvråderett. Han skulle tidsnok oppleve det samme hjemme i Norge, der veilovene ga amtene større og større makt på bekostning av sentrale myndigheter. Ellers stilte Krag alltid som krav at nye ingeniør måtte starte med et utenlandsopphold før de fikk begynne i jobben hos ham.

Mange har hevdet at Norge lenge var et fattig land og at dette kan forklare hvorfor vi hadde et av Europas dårligste veinett. I siste halvpart av det 19. århundret lå vi likevel bare svakt bak våre naboland og andre land i vest (målt i BNP). Og vi lå godt foran landene i Øst-Europa. Fra 1830 til 1870 vokste for eksempel norsk BNP mer enn Sveriges. Selv om årene fra 1875 til 1895 ble en sammenhengende nedgangstid hadde landet en moderne produksjonsstruktur rundt 1880. Etter 1905 opplevde Norge en vekst uten sidestykke. Jordbruket produserte i stadig større grad for salg. Samtidig begynte en gryende industri å vokse frem. Alt dette skapte transport, både forflytning av mennesker og varer. På vei, sjø og bane reiste et økende antall embetsmenn, forretningsfolk og ikke minst turister.

Politisk skjedde drastiske endringer i hvordan landet ble styrt. Med Formannskapslovene fra 1837 ble prinsippet om lokal selvstyre knesatt. Store moderniseringsevangelister som statsminister Fredrik Stang og stortingsrepresentant Anton M. Schweigaard måtte vike for Venstrefolk. Modernistene måtte vike for bygdenes representanter på Stortinget. Et prinsipp som ble slått fast allerede den gangen var at ingen veier skulle bygges med statlige midler uten at det lå et lokalt initiativ i bunnen.

Krag ønsket å åpne landet for tilreisende fra utlandet. Samtidig var han en ivrig forkjemper for et mer aktivt friluftsliv. I 1868 var han med og stiftet Den norske turistforening. I Kristiania etablerte Krag Holmen- og Voksenkollselskabet sammen med overborgermester Evald Rygh. Selskapet kjøpte den store eiendommen etter Thomas Heftye og overdro den deretter til kommunen. Samtidig sørget Krag for at det ble bygget vei til Holmenkollen i 1888 og var medinteressent i selskapet som anla bane mellom Majorstua og Besserud i 1898.

I 1904 ble Johan K. Skougaard innsatt som Krags etterfølger. Men valget var kanskje ikke det beste. Skougaard var mest av alt byråkrat og fagmann. Han hadde ikke den samme forståelse for å drive politikk og bygge allianser som forgjengeren. Bevilgningene til veier i Norge sank som andel av BNP fra 1910 til 1917. Samtidig opplevde Norge en vekst landet ikke hadde sett maken til. Å legge til rette for bilen som kollektivt og privat transportmiddel ble altså ikke ansett som en av samfunnets hovedoppgaver.

Silkeveien
– mer enn silke
Genprøver av dagens kinesere viser at de har samme opphav som alle oss andre, homo sapiens. Ferden fra Afrika til Kina må ha tatt lang tid. En viktig forutsetning for å transportere varer og mennesker over lange strekninger var langt fra oppfylt. Å temme fraktedyr som kamel, esel eller hest lå mange tusen år frem i tid.

De fleste forbinder Silkeveien med reisene til Marco Polo. I 1254 forlot brødrene Niccoló og Maffeo Polo Italia. Igjen på kaien i Venezia sto en gravid kvinne. Barnet hun bar skulle mange år senere bli kjent som Marco. Faren Niccoló og broren ble borte i 15 år. En stor del av disse tilbrakte de hos den mongolske keiseren Khubilai Khan. Niccoló og Maffeo hadde lovet herskeren å komme tilbake, bla med et brev fra den katolske paven. I 1269 gikk de om bord igjen i Venezia. Denne gangen hadde de 16 år gamle Marco med seg.

Reisene til de tre Poloene hadde ikke vært mulig uten at det hersket fred der de skulle passere. Tidlig på 1200-tallet etablerte mongolene sitt verdensrike som strakte seg fra Kina til Middelhavet. I 1201 tok paven initiativet til det ”fjerde korstog”. Disse to hendelsene skapte grunnlag for utvidet handel mellom øst og vest og for utveksling av mennesker og ideer.

Selv i 1200 var handel mellom Europa og Asia ikke noe nytt. Grekerne og ikke minst Aleksander den store åpnet opp for handel mellom øst og vest. Romernes første møte med silke skulle bli dramatisk. Slaget sto mellom en persisk hær og en romersk. Stedet var det indre av Tyrkia, ved elven Eufrat. Året var 53 fvt. Den romerske hærfører Crassus var sikker på seier. I det romerne var i ferd med å angripe lot perserne digre bannere i rød og gul silke åpne seg i vinden. Romerske hester og soldater flyktet i redsel, men silken var oppdaget. Da romerne endelig fant ut hva silke var og hvor den kom fra, var rike kvinner og menn solgt. Men da kassen ble tømt for gull ble det etter hvert nedlagt forbud mot at menn gikk i klær av silke.

Karavaneveiene mellom øst og vest ble etter hvert mange. De viktigste passerte det sentralasiatiske høylandet nord for Himalaya. Først ut på 1500-tallet skulle de fleste av disse erstattes av sjøveien. Endepunktene var verdens største by, Xi’an og sørkysten av Tyrkia, der utskipningen til det øvrige Middelhavet skjedde. Mellomleddene var mange og på store markeder underveis skiftet silke, krydder, parfyme, keramikk, skinn, våpen og håndverksprodukter ”eier”. Steder som Samarkand og Tashkent har fortsatt et mytisk preg. Fra vest kom gull og andre metaller, edelstener, elfenben, hester, lin og ull, skinn og ulike matvarer. Arabere, persere og mongoler tok seg av frakten. De kunne behandle kameler og hester. Særlig var kamelen en nødvendighet. En stor del av transporten gikk gjennom ørkenlandskap.

Den neste bølgen med handel og ideer kom med araberne. Den store misjonær Muhammed skapte ny ro i både vest og øst. Slik gikk det til at muslimsk tro og kultur spredde seg gjennom Afghanistan og Pakistan, til Tadsiker og Kirgisere, helt til Kina. Med muslimsk tro fulgte selvsagt også varer, begge veier. Hver to til fire mil skulle reisende finne friske hester, vann, mat og ly.

Da Torbjørn Færøvik avsluttet avsluttet sin reise i Marco Polos fotspor hadde han tilbakelagt 17 000 km i løpet av 4 måneder, med buss eller buss og tog. De tre Poloene ankom Shangdu (Xanadu), Khanens sommerpalass 4 år etter at de forlot Venezia. Da de returnerte i 1291 valgte de stort sett sjøveien fra ”verdens vakreste by”, Hangzhou, via Malakkastredet til Sri Lanka og India til den gamle havnebyen Hormus i den persiske gulfen.

I 1498 fant Vasco da Gama sjøveien til India via Kapp det gode håp. Senere etablerte portugiserne handel med både kinesere og japanere. Sjøveien var langt mer økonomisk enn frakt over land. Helt slutt for Silkeveien var det likevel ikke. Lokal handel langs deler av veien har fortsatt opp til vår tid.

I 1978 ble arbeidet på Karakoram Highway avsluttet, etter 11 år. Veien slynger seg fra det nordlige Pakistan, via høyslettene nord for Himalaya, til Kina. 920 kilometer. Høyeste punkt er 4733 moh. Men denne veien handler ikke om lokal eller internasjonal handel. Sovjetunionen var blitt godvenner med India. Da måtte Pakistan og Kina bygge motvekt. I 1990 ble den kinesiske jernbanen knyttet sammen med jernbanen i Kazakstan i Alataw passet. Dermed kan mennesker og varer i prinsippet fraktes fra det østligste av Kina til det vestligste av Europa med tog og garantert raskere enn 1200-tallets Marco Polo.

Et norsk stamvegnett

Da Trygve Bratteli ville bygge Norge

Frem til 1959 hadde Arbeiderpartiet sett på bilen som unødvendig luksus. Partiet satset på kraftkrevende tungindustri, og denne lå gjerne i en fjord der sjøen sørget for kontakt med verden rundt. Mot slutten av 1959 holdt imidlertid statsminister Einar Gerhardsen en tale der han antydet frihet for bilen.

23. april 1960 overtok Arbeiderpartiets nestleder, Trygve Bratteli, jobben som samferdselsminister, etter nesten 10 år som finansminister. Allerede året etter introduserte Arbeiderpartiet et nytt program. Her lanserte man ideen om et stamvegnett, innfartsveger til de større byene og forbindelser til utlandet.

Hovedelementet i dette skulle være motorveger av klasse A, altså med fire felt. I 1962 vedtok Stortinget en vegplan om å bygge 785 km nye motorveger. Fra 1963 til 1972 skulle det bygges 305 km klasse A og 105 km klasse B. De øvrige 375 km skulle stå ferdig innen 1980.

Før 1960 var motstanden sterk i Arbeiderpartiet når det gjaldt å satse på bilen som transportmiddel. Privatbilen ble sett på som et luksusfenomen, ja nærmest som noe umoralsk. Dette ble forsterket av at jernbaneinteresser sto sterkt innefor fagbevegelsen. Finanspolitisk så man også på investeringer i nye veger som en ren utgift, ikke som noe som kunne gi avkastning ved lavere produksjonskostnader på sikt.

En ikke uvesentlig årsak til den nye transportpolitikken etter 1960 var at norsk næringsstruktur forandret seg dramatisk mot slutten av 50-tallet. Landet ble mer og mer preget av tjenesteytende næringer med base i byene. Bratteli ble en sentral arkitekt for de nye vegplanene. Statsråden og hans fagfolk la større og større vekt på samfunnsøkonomisk nytte. Både i foredrag og i innlegg i bladet Samferdsel talte Bratteli varmt for en ny prioriteringsliste der stamvegene kom øverst, deretter innfartsveger til byene og til sist veger i distriktene. I regjeringens langtidsprogram 1962-65 ble denne prioriterte listen gjentatt. Fagfolkene i departement, vegetat og på TØI skulle regne seg frem til der hvor investeringene ga best avkastning. Bilen ble nå sett på som et viktig, nødvendig og nyttig fremkomstmiddel, og bilen skulle frem, ikke stå i kø.

Bratteli, som selv aldri tok førerkort, var ikke minst opptatt av folks kjøpekraft og økende fritid. Norsk økonomi opplevde en realvekst på 175 prosent de første 15 årene etter krigen. Folk ville ut på reise, gjerne med bil. På mange måter ble bilen tidlig på 60-tallet et symbol for Arbeiderpartiets velferdsstat.

Bilen som symbol fikk en brå slutt allerede i 1965. I den borgerlige regjeringen var Håkon Kyllingmark samferdselsminister. I januar 1966 trakk regjeringen Borten planene om nye motorveger tilbake og i 1973 ble de endelig begravd. I den grad sentrale strøk skulle få bedre veger, skulle det satses på klasse B. Og veger i byene måtte disse selv finansiere.

Mens Sverige, Danmark, Finland og resten av Europa bygget ut et vegnett med motorvegstandard, satset Norge på veger i distriktene. Først rundt 1990 skulle dette endre seg og da i stor grad takket være bruken av bompenger. Samtidig opplevde landet en kraftig sentralisering der folk flyttet fra nord til sør, fra land til by.

Mange har forklart manglende utbygging av et stamvegnett med økonomi, at Norge er et fattig land. Men allerede i 1980 passerte Norge Sverige i BNP per innbygger. Vesentlig fattigere land enn vårt har flere km motorveg per innbygger.

En annen forklaring er topografi, med norske fjorder og fjell. I de områdene der folk bor er imidlertid forholdene ikke særlig annerledes enn i for eksempel Finland. Samtidig velger vi å bygge veger der det er vanskelig, men der ”ingen” bor.

Hovedforklaringen til Knutsen og Boge er at periferien i Norge har uforholdsmessig stor makt. Antall stemmer per stortingsrepresentant er mye lavere i spredt befolkede fylker enn i fylker der flertallet bor; 7409 i Finnmark mot 17-18000 rundt Bergen, Stavanger og Oslo. Distriktenes representanter har i tillegg gjerne inntatt Samferdselskomiteen. Der har de arbeidet for veger til utkantene. Når Finansdepartementet fortsatt betraktet veger som rene utgifter er det ikke å undre seg over at Norge har et av Europas dårligste vegnett.

Like viktig som distriktsinteresser, er kanskje det faktum at makten i 1965 forflyttet seg fra Arbeiderpartiet til de borgerlige, som kanskje ikke hadde samme holdning til å bygge landet, med statlige midler. De 785 km med motorveger av klasse A fikk vi i hvert fall aldri; i 1970 hadde vi så vidt passert 40 km, i 2000 140 km.

Bussen i min ungdom

Bussen i min ungdom – en kort busshistorie

Åsane billag ble stiftet i 1920 for å frakte bøndene i Åsane til Bergen med varer. Veien over Munkebotn var bratt og kronglete både for folk, hest og vogn. Åsane billag var likevel langt fra først i landet. 1. juni 1908 startet det som regnes som landets første busselskap, Aarø Automobilselskap. ”Bussen” gikk fra Molde over Fursetfjellet til Batnfjordsøra. I Sverige kom de første rutebilene i drift i 1899, i Danmark i 1903.

Jeg har aldri hatt noen spesiell forkjærlighet for buss, men i barne- og ungdomsår på 50- og 60-tallet var det de blå og beige bussene til Åsane billag som tok meg til skolen. Til barne- og realskolen var turen ganske kort, men bussen var god å ha når det regnet, noe det ofte gjør på de kanter. Ellers gikk vi helst. Var det kaldt nok hang vi gjerne bakpå og skled på isen. Da var det viktig å holde seg unna sjåførens blikk i sidespeilet. De 6 km til Tanks skole og gymnaset i Bergen forutsatte buss og når vi skulle inn til byen på lørdagskvelden. Den gangen rundet bussen Eidsvågneset hvert kvarter, hele dagen.

Det kunne ha startet før også i Norge, men myndighetene var et tungt hinder. Alle som skulle kjøre bil, eventuelt med passasjerer, måtte ha diverse tillatelser og gjerne ha en til fots eller per sykkel som gikk foran og varslet. De største vanskene var likevel av teknisk art. Kjøretøyene hadde i starten lav teknisk standard og når veiene også var hullete, svingete og bratte, ble fremkomsten upålitelig og helst begrenset til sommerhalvåret.

Tre busser kjørte på norske veier i 1908, i 1912 hadde antallet passert 100 og i 1924 nærmet antallet busser seg 1000. I 1928 kjørte 1633 busser mer enn 33 000 vognkm og utførte et årlig transportarbeid på nær 150 millioner passasjerkm. Veksten fortsatte særlig etter andre verdenskrig. En litt uvanlig forklaring på dette i mitt distrikt var tyskernes minelegging av fjordene nord for Bergen. Dette gjorde det tryggere å forflytte seg over land, noe som først og fremst rammet ”Fjordabåtene”.

50- og 60-tallet var bussens storhetstid. I 1970 utførte nær 10000 busser et transportarbeid på 300 000 vognkm og 4 mrd passasjerkm. Men der stoppet veksten. Fra 1980 har omfanget av bussreiser i Norge holdt seg stabilt selv om sammensetningen nok har endret seg. For eksempel inntar ekspressbussene en stadig viktigere rolle på middels lange strekninger.

Fra 1960 økte folks reisevirksomhet kraftig. Det meste av forklaringen på denne endringen var selvsagt at bilsalget ble frigitt den høsten. Fra 1960 til i dag har transportarbeidet med bil blitt tidoblet. Bussen var for barn og unge, som skulle på ferie eller skole. Mine første lengre reiser på egen hånd hadde gården til tante og onkel i Hardanger som mål. Reisemåten var med de blå bussene til Bergen-Hardanger Billag.

BHB ble stiftet i 1933 etter at veien fra Tunes til Trengereid sto ferdig. Opprettelsen førte også til en del strid rundt mulig konkurranse med toget, i dette tilfellet Hardangerbanen fra Voss til Granvin. Løsningen ble at NSB fikk konsesjon på bussdrift og ble hovedaksjonær i selskapet. På Busstasjonen i Bergen (fra 1958) vinket mor farvel, i Norheimsund møtte tante meg. Under selve reisen var jeg blant fremmede selv om sjåføren nok hadde som oppgave å holde et spesielt øye med barn som reiste alene.

Hele reisen tok rundt tre timer. Det største øyeblikket var stoppene midtveis, på Gulbotn til og Ådland i Samnanger fra Hardanger. Her var det brus og lefse. Litt skummelt var det de gangene bussens bakhjul besteg murkanten i innersvingen ved Fossen Bratte eller ned Tokagjelet. I dag fyker man forbi slike steder i et hull i fjellet.

Bussen har aldri stått særlig sterkt politisk, i hvert fall ikke nasjonalt. For sentrale myndigheter er det toget som er den store aktøren. Rutebilenes representanter har i mange år kjempet for større frihet, men møtt den holdning at de i hvert fall ikke skal konkurrere med toget. Rundt 1950 passerte bussenes transportarbeid toget og i dag er det omtrent dobbelt så stort. Med mer miljøvennlige og komfortable busser og et bedre vegnett er jeg overbevist om at bussen har en lysere fremtid enn toget, kanskje til og med for meg. Men da må hunder få komme med.

Åsane Billag eksisterer fortsatt, men fra 1992 som en del av først Pan Trafikk, så Gaia og nå Tide. Rundt Nesset går bussen nå bare en gang per time. I 1997 solgte NSB seg ut av Bergen-Hardanger-Voss Billag. BHV utgjorde bussdelen av HSD til sammenslåingen som ga Tide Buss.

Hun haver haft en mands natur i sitt hjerte

Elise Eskildsdatters kamp mot hanseatene

Natten til 11. september 1476 står Elise Eskildsdatter og skuer ut over Vågen i Bergen. Endelig skal hun få hevn. Bryggen brenner og med den forsvinner store verdier for ”kontoret”.

21 år før hadde garpepøbelen (et skjellsord for hanseatene) drept hennes mann, lensherre Olav Nilsson og deres sønn, sammen med biskopen, munker og nonner. Lensherren hadde styrtet i døden fra tårnet på Munkeliv kloster da dette brant ned. En annen sønn omkom under kamp med hanseatene i 1465, men om fru Elise skulle være ærlig, ble denne drept i en kamp han selv hadde startet.

Under dekke av det engelske flagget hadde Olav dy angrepet noe som i første omgang kunne se ut som et lett bytte; to fullastede hansakogger på vei til Bergen. Det Olav oppdaget for sent var at koggene var godt bevæpnet og del av en større flåte. Denne var sendt ut for å gjøre slutt på norsk kapervirksomhet en gang for alle. Olavs skip slapp unna. Selv styrtet han i sjøen og druknet.

Familien Nilssons kaprerier startet mange år tidligere, da Erik av Pommern var konge i de tre nordiske landene. Olav Nilsson hadde kaperbrev fra kongen og målet var tyske handelsskip. Fra slutten av 1200-tallet hadde nordtyske byer bygget opp et handelsimperium som skulle vare i nær 400 år. Basis for deres makt var en ny måte å organisere handel på. Varene de fraktet var fisk, skinn og smør fra landene i nord. Tilbake brakte de korn, men også tysk øl, vin og andre luksusvarer. Ut over på 1300-tallet ble Hansaen sterkere og sterkere med flere og flere privilegier. Snart utfordret de kongemakten i Norden. Men åpen strid var uønsket, særlig fordi de nordiske kongene gjerne sto i gjeld til tyske kjøpmenn. Partene lånte gjerne penger fra hanseatene for å utruste hærer.

Både Olav Nilsson og konen Elise stammet fra adelsfamilier i Skåne, men norskekysten skulle bli deres viktigste arbeidsområde. Her stoppet de tyske skip til og fra Bergen. Ofte seilte de under engelsk eller hollandsk flagg. Disse landene lå oftere og oftere i strid med hanseatene og ville gjerne fravriste dem noe av handelen.

Bergen var mot midten av 1400-tallet Nordens største handelsby. På Bryggen hersket tyske kjøpmenn fra Lübeck. Norske handelsmenn flyttet til strandsiden i vest. Etter hvert kom skotter, nederlendere og engelskmenn til. Striden sto om plikter og privilegier og om hvem som skulle handle med nordnorske fiskere og bringe tørr- og saltet fisk til kontinentet.

I 1450 ble Kristian 1. konge av Danmark og Norge. Samtidig var Olav Nilsson blitt lensherre i Bergen og kongens øverste representant. Som kaper hadde Olav bygget seg opp en stor formue på hansaens bekostning. Nå prøvde han å begrense dens makt i Bergen. Men Olav gikk for langt da han både prøvde å berøve tyske kjøpmenn og håndverkere privilegier og samtidig kapret hansaens skip i Nordsjøen og i Skagerrak. Hans medspillere blant norske kjøpmenn var ikke sterke nok og den danske kongen hadde gjort seg økonomisk avhengig av hansaen i sin strid med kong Karl 1 i Sverige.

I september 1455 var det altså slutt. Men ikke for fru Elise. De neste 20 årene fortsatte hun kampen mot de tyske kjøpmennene med utgangspunkt i gården Talgje på Finnøy i Ryfylke. Som adelig hadde hun rett til dette. Samtidig skrev hun stadig brev til kongen om å få erstatning. Hun var heller ikke fremmed for å bli innsatt som lensherre i Bergen etter sin mann. Så langt ville ikke kongen strekke seg, hun fikk nøye seg med Ryfylke. Elise hevnet seg med å kapre et av kongens egne skip, på vei fra Bergen til København med skattepenger. Nå brant det under føttene hennes. Elise flyttet til godset Stenungsund i Bohuslän sammen med den yngste sønnen Axel, også han etter hvert en dreven kaprer.

I 1476 fikk hun en slags oppreisning for tap av mann og barn. Munkeliv kloster var bygget opp igjen. Fru Elise hadde forært to store klokker til tårnet. Da hun kom til Bergen ble hun mottatt med ære. Om natten brant altså Bryggen. I 1490 gikk hanseatene med på å betale en slags erstatning. Men så lenge det seilte tyske kogger til og fra Bergen fortsatte familien sin kamp, nå ledet av sønnen Axel frem til dennes død i 1494. Årstallet for fru Elises egen død er ikke kjent, men det må ha skjedd etter 1492.

Bildet er hentet fra Wikipedia og viser slaget på Vågen i 1665

Tordenskjold i Dynekilen
Like sør for Svinesund går den gamle kongeveien mellom Moss og Kungälv langs bunnen av en trang fjordarm. Like innenfor går den nye motorveien i bru over en golfbane. Her ender Dynekilen og her ble det i juli 1716 skapt norsk krigshistorie. Samtidig fikk krigshistorikere bekreftet at en armé uten forsyninger ikke kan vinne en krig.

I slutten av februar 1716 forlater Karl XII Ystad. I et brev til sin søster hevder han at han bare skal inspisere tropper. Det egentlige målet er Norge. Etter nederlaget ved Poltava 8. Juli 1709, der den svenske hæren nær ble utslettet, flyktet kongen til Tyrkia. Sveriges mer enn 100 år som stormakt var over. Men Karl hadde ikke gitt opp. I 1715 ankom han festningen Stralsund. Da denne falt julaften samme år flyktet han tilbake til Sverige og slo seg ned i Skåne.

Sverige var den tapende part i den store nordiske krigen, men de kunne fortsatte skaffe seg en bedre forhandlingsposisjon. Med 3000 mann angriper Karl Norge ved Ørje. Fra sør rykker Carl Gustav Mörner forbi Fredrikshald med 4000 mann. Svenskene satser på et lynangrep og på svak motstand. Forsyningene til den svenske hæren skal komme sjøveien under generalløytnant Christian Ludvig von Ascheberg.

De norske styrkene trekker seg tilbake, for å slite ut motstanderen og for å gjøre det vanskelig å bringe frem forsyninger. Det er vinterstid og lite å hente hos fattige, norske bønder. Øst for Kristiania setter nordmennene seg fast. Svenskene klarer heller ikke å ta de norske festningene Fredriksten og Akershus. I april beslutter endelig Karl XII å trekke den svenske hæren tilbake til området mellom Fredrikshald og Fredrikstad. Mangelen på mat og ammunisjon er akutt.

Ascheberg har trukket seg sydover, men en ny gruppe transportskip er på vei mot Dynekilen, mellom Halden og Strømstad. Lederen for de svenske forsyningsskipene er nå Olof Strømstjerna. Så lenge den svenske hovedflåten ligger uvirksom i Karlskrona er det imidlertid nordmenn og dansker som regjerer i Skagerrak. Det norske sjøforsvaret har en dyktig leder i viseadmiral Christian Carl Gabel og en svært pågående, ung kommandant ved navn Peter Wessel, bedre kjent som Tordenskjold.

23. april angriper en stor norsk styrke Moss, nedkjemper de svenske forsvarerne der og kutter forbindelsen mellom de svenske troppene i Kristiania og ved Fredriksten. Tidlig i mai angriper norske skip under Tordenskjold en svensk styrke ved Koster. Angrepet mislykkes og Tordenskjold innser at han trenger flatbunnete skip for å kjempe i de grunne farvannene i Bohuslän. 7. juli ankrer han opp på ny ved Koster. Med seg har Tordenskjold to ”stykkprammer”, 3 galeier og 2 fregatter. Prammene stikker ikke dypt og har stor ildkraft.

Kl 0130 starter innseilingen mot havnen i Dynekilen. Det blåser friskt fra sørvest, en ideell medvind. Klokken 0700 er de fremme. Motstandere er stykkprammen Stenbocken, 7 galeier, 2 slupper og 3 andre skip. Bak disse ligger 8 transportskip, fullastet med korn, krutt og ammunisjon. Mellom krigs- og transportskipene ligger det en liten holme utstyrt med kanoner. Forsvaret er ellers dårlig forberedt. Den 5 km lange fjorden er ikke sperret på noen måter og de svenske krigsskipene ligger med baugen ut. Etter 3 timer er det slutt. Prammene Hielperen (der Tordenskjold har kommandoen) og Arca Noæ, har skutt Stenbocken og batteriet på land i senk.

Svenskene har konsentrert mye oppmerksomhet om å senke skip med verdifull last og å antenne sprengladninger på de øvrige. Den vanskeligste jobben for de norske angriperne blir derfor å entre og slukke før skip og last går i luften. Det endelige byttet består av Stenbocken, 5 handelsskip, 5 galeier og 3 mindre skip i tillegg til en mengde krigsmateriell. De samlede norske tap er 19 døde og 57 sårede. De svenske tapene er ikke kjent.

I ettertid er man enige om at Karl XII hadde bestemt seg for retrett da han ikke lyktes i å ta Fredriksten 4. juli. Men tapet av forsyningsskipene kan nok ha ført til at tilbaketrekningen ble fremskutt. Den svenske kongen prøvde seg med et nytt angrep på Norge senhøsten 1718, men Sverige var nå utmattet etter 20 års krig. Nær 200 000 hadde dødd som en følge av krigen, 25 000 direkte på slagmarken. Da Karl ble skutt gjennom hodet om kvelden søndag 11. desember 1718, var det endelig slutt.

Da krigen var over i 1720, besluttet den unge adelsmannen å reise ut i verden. I november var Tordenskjold i Hannover. Da hadde han akkurat fylt 30 år. Den 12. ble han drept i duell med oberst Jacob Axel Stäel von Holstein, en oberst som hadde vært i svensk tjeneste.

Posten må frem –
en kort skildring av The Pony Express
Våren 1860 var et flertall av de rundt 500 000 innbyggerne i California mot slaveri og ønsket å støtte Unionen. Et aktivt mindretall gjorde alt for at staten skulle havne på Sørstatenes side. Det var viktig å få frem informasjon, fra myndighetene i Washington og fra avisene i nord. Så langt hadde de viktigste rutene for post og passasjerer fra øst til vest, gått med dampskip via Panama med en etappe over land. Denne reisen tok nesten en måned. En kortere rute med hest og vogn gikk gjennom sørlige stater via Santa Fe og tok mer enn tre uker. Frykten var stor for at Konføderasjonen skulle kontrollere denne ruten.

Ideen om en ren postrute lenger nord stammer fra 1854. 3. april 1860 ble den en realitet. Da red den første rytteren ut fra St. Joseph, Missouri. Post fra det østlige USA kom til St. Joseph med tog. Samtidig ble en postsekk levert til et dampskip i San Francisco. Skipet skulle til Sacramento, det vestlige endepunkt for Ponniekspressen.

En av de første som red for selskapet var en ung gutt ved navn William F. Cody. Senere skulle han bli berømt under navnet Buffalo Bill. I starten var Bill vikar. Etter at den faste rytteren var tilbake, ble Bill sendt til The Horshoe Station, der han meldte seg for Ponniekspressens stasjonsmester, Jack Slade. I sitt ”sivile liv” var Slade ansvarlig for mer enn 25 voldsomme dødsfall. Bill Cody ble satt til å ri en av de verste strekningene, 126 km langs Sweetwater elven, ved foten av Rocky Mountains i Wyoming. Turen tok rundt 8 timer hver vei, i full gallopp, med 6-7 hesteskift.

Våren 1860 var ikke bare preget av en mulig borgerkrig mellom syd og nord. I nordvest hadde Pah-Ute og andre indianerstammer gjort opprør. Ponniekspressens ryttere kom seg stort sett unna fordi de hadde de beste og friskeste hestene, men det var ikke uvanlig at stasjonsmesteren var død og hestene borte når rytteren kom frem.

Ved en anledning fraktet unge Cody et større pengebeløp. Underveis ble han stoppet av to menn som rettet revolverne mot ham. Bill valgte å lure dem fremfor å satse på våpenbruk. Rytterne hadde alltid med seg revolver, rifle og kniv, men hadde ordre om å prøve å ri seg ut av konflikter. Cody hadde pakket en falsk postveske full av papir. Pengevesken hadde han gjemt under salteppet. Unge Bill prøvde å snakke skurene til rette, men de ga seg ikke. Til slutt kastet han den falske vesken mot den ene, red over den andre og forsvant. Posten skulle frem og pengene var i sikkerhet.

Fra St. Joseph til Sacramento, via Kansas, Nebraska, Wyoming, Utah og Nevada var Ponniekspressens rute 3100 km lang. På denne strekningen skulle de bruke 10 dager. Selskapet Russell, Majors & Wadell hadde anlagt nesten 200 stasjoner og kjøpt mer enn 400 hester til $200 per stykk. 80 ryttere sto for frakten, mens mer enn 400 ansatte betjente stasjoner og kontorer.

En god hest kan springe rundt 15 km i full fart, i underkant av én time. Dette bestemte avstanden mellom hvert skifte. Hver rytter hadde ansvar for en strekning med 6-7 hesteskift. Her red de frem og tilbake, to ganger per uke. Rytterne skulle ikke veie mer enn 65 kg. Utstyret veide rundt 10 kg, det samme gjaldt postvesken, Mochillaen som hadde 8 rom som alle kunne låses. Nøkler fantes på endestasjonene og hos enkelte av stasjonsmesterne. Prisen, som ble satt av Postvesenet, for å sende brev var $1 per ½ unse, eller 15 g. Avisene utviklet et spesielt tynt papir for å begrense vekten.

Det lengste én rytter red var 35 timer i ett strekk, bare med skifte av hester. Ruten gikk gjennom områder med ørken og støv og over fjell med mye snø. På en strekning i Sierra Nevada måtte et spann med muldyr tråkke spor kontinuerlig for å holde veien åpen for rytterne.

Ideen om en slik postforbindelse var ikke ny. Marco Polo forteller at Denghis Khan anla en slik med skifte av hester hver 25 km. På 1700-tallet hadde flere land i Europa postforbindelse. På den amerikanske østkysten holdt flere aviser kontakt med sine korrespondenter vha raske ryttere.

På 1850-tallet ble det opprettet flere forbindelser med ”postvogn” for å knytte det vestlige USA til resten av landet. Butterfieldruten gikk i sør, mens en sentral rute gikk om Salt Lake City. Disse vognene fraktet både post og passasjerer. Fra start til endepunkt tok reisen 3-4 uker. Prisen var $100, en god månedslønn den gangen.

Ponniekspressen ble ingen økonomisk suksess. Mens postvognene i 1859 fikk rundt $2,2 millioner i offentlig støtte måtte ekspressen klare seg selv. Borgerkrigen var i full gang og det offisielle USA hadde andre ting å bruke penger på. Det samlede underskuddet endte på rundt $200 000. Krigen med Pah-Ute indianerne kostet selskapet $75 000. Den siste rytteren red av gårde 26. oktober 1861. Da hadde telegrafen nådd fra kyst til kyst.

Min nordiske reise

Mary Wollstonecraft i Sverige, Norge og Danmark 1795

”Alle er oppsatt på å beskrive en bestemt nasjonalkarakter; hvilket sjelden er rettferdig fordi de ikke sondrer mellom den naturlige og den ervervede forskjell.” Slik tenker engelske Mary Wollstonecraft mens hun sitter ved bredden av Iddefjorden og venter på de ikke helt edru fergemennene. Det er juli 1795 og Mary er på jobb. Hun skal ordne forretninger og hun vil skrive bok om de nordiske landene.

Tidlig på sommeren forlater hun den engelske havnebyen Hull. Med på reisen er datteren Frances på vel ett år og en fransk barnepike. Kapteinen, som skal til Helsingør i Danmark, har lovet å bringe henne inn til Arendal eller Göteborg. Etter 11 dager har motvind brakt dem sør for den svenske byen. Men så stilner vinden og kapteinen signaliserer til land om at de vil ha los ut. Ingen kommer. Rundt fyrlykten er det øde. Mary overtaler kapteinen om å la to sjømenn ro henne inn.

På fjerde forsøk får de kontakt med en tidligere marineoffiser som nå er ansvarlig for losene i området. Han tar hånd om dem, gir dem husly, mat og gode råd. Kapteinen skaffer også hester og en vogn slik at de kan komme seg til Göteborg. Mary har forretninger der og hun må skaffe seg ett britisk pass. For å spare tid beslutter Mary å la Fanny og barnepiken bli igjen. Likevel skal det ta mer enn en måned før hun ser dem igjen. Med hest og vogn bærer det nordover, mot Strømstad.

Det er her hun bestemmer seg for en svipptur til Halden. Hun vil gjerne se Fredriksten og stedet der Karl XII ble skutt. På den norske siden må de vente på nye hester. ”Siden vi ikke hadde tatt denne ekskursjon med i vår plan, hadde vi ikke bestilt hester på forhånd og måtte følgelig vente to timer på første post. – Veien var så dårlig at det tok en uendelighet av tid å forsere de steile bakkene. Men ettersom vi bestilte hester på hver post til et bestemt tidspunkt, regnet vi med at tilbaketuren ville gå hurtigere.”

Seilasen over fjorden til Larvik tar 10 timer. ”Havet var opprørt, men ettersom det var en erfaren seiler som skysset meg, følte jeg ingen engstelse. – Båtføreren forsikret meg at de tallrike havner på norskekysten var meget trygge, og at losbåter alltid holdt utkikk.”

Til Tønsberg ankommer hun 17. juli. Hun skal bli i 2 uker, for å ordne forretninger med byens borgermester og for å se seg om og bli kjent med folk. Hun trives, mange av dem hun treffer snakker mer eller mindre godt engelsk. Særlig blir hun imponert over at folk uansett klasse blir behandlet med respekt. Her kan ikke herren behandle treller etter eget forgodtbefinnende. Er folk misfornøyde med en av de styrende, hender det faktisk at klager hjelper og at vedkommende kan miste jobben.

Over land går reisen videre til Helgeroa der hun får båtskyss videre mot Risør. Dårlig vær gjør det nødvendig med en overnatting i Portør (Gamle Portør havn), men neste dag når hun målet. Oppholdet i Risør beskrives som en lidelse. Hun vil gå tur, men føler seg som i Bastillen på de få plankene under fjellet. Et hovedmål med reisen har vært å finne et skip som tilhører Gilbert Imlay, Frances’ far. Skipet var lastet med gull og sølv. Hvorvidt hun klarer å oppspore skipet får vi ikke vite.

Etter noen dager med mye mat og selskapeligheter drar hun tilbake dit hun kom fra; med båt til Helgeroa og hesteskyss til Larvik og Tønsberg. 22. august forlater hun Tønsberg og drar til Horten og fergen over til Moss og videre til Christiania. Hele veien reflekterer hun over hva som skaper dannelse og utvikling. Et universitet er en forutsetning, men hun syns ikke det skal ligge der innerst i fjorden. Tønsberg virker for henne som en bedre lokalisering.

Reisen tilbake til Göteborg og datteren går uten for mange kommentarer. Hun har bare ett ønske til, å se byggingen av kanalen ved Trollhättan. 900 mann brukte 5 år på de 10 km. Mary er ikke i tvil. Danskene er skeptiske. Målet for østersjøfrakten er å unngå Øresund og den danske kongens skattlegging.

Skyene trekker inn over den nordeuropeiske himmelen. Franskmennene er på krigsstien og målet denne gangen er Nederland og Rhinland. Via København når Mary Storebælt. Fergen over tar 3,5 time. På Fyn gjør de en tabbe. I stedet for å legge veien om fergeleiet der Lillebælt er smalest, prøver de å krysse sundet lenger sør. I vindstille tar det 10 timer. Over land fortsetter reisen mot Tyskland og Hamburg. Mary vil egentlig videre sørover mot Sveits, men krigshandlingene tvinger henne hjem. Hun finner en båt som tar henne hjem til Dover og England.

Boken om Mary Wollstonecrafts nordiske reise kommer ut året etter. I august 1797 får vår Mary datteren med samme navn (senere gift Shelley). Faren er filosofen William Godwin. Mary W dør 11 dager etter fødselen, av komplikasjoner.

DS Norges forlis i 1904

24. juni 1904 forlot DS Norge, tilhørende det danske rederiet DFDS, Christiania. Reisen hadde begynt i København to dager tidligere. Om bord var det 795 personer. Mannskapet på 68 var i hovedsak dansk. Passasjerene besto for det meste av nordmenn (288), svensker (103) og russiske jøder (242). De fleste skulle søke lykken i Amerika.

Da skipet passerte nord for Skottland på sin vei mot Atlanterhavet, var været i hovedsak overskyet med en del tåke, vind og sjøgang. De siste signalene fra skipet ble mottatt den 27. etter hvert som hun passerte fyrlyktene på Butt of Lewis, Flannan Isles og Saint Kilda. Tåke om morgenen den 28. førte til at kapteinen la om til en mer sydlig kurs for å komme på sikker avstand fra bankene rundt Rockall. Klokken 0730 lettet tåken og kursen ble lagt tilbake til 72 grader vest. En halv time senere gikk skipet på St. Helens reef og sank i løpet av 20 minutter.

DS Norge hadde 8 livbåter om bord med samlet plass til 200 personer. Dette var i tråd med internasjonale regler. Livbåtkapasiteten ble satt etter skipets tonnasje. Hvor mange som skulle slippes om bord var opp til kapteinen og havnemyndighetene der skipet anløp. Kontrollørene i København, Oslo og Kristiansand hadde ikke hatt kommentarer til antall passasjerer eller skipets sikkerhetsanordninger.

160 mennesker overlevde forliset, 23 av mannskapet og 137 av passasjerene. 90 av 247 mannlige passasjerer overlevde. En av disse var Herman Portaas. I 1907 skiftet han navn til Wildenvey. Av 257 kvinnelige passasjerer overlevde 22, mens 25 av 223 barn klarte seg. Flere av barna som fant plass i en av livbåtene omkom før de ble reddet til land eller etterpå av skadene de hadde pådratt seg.

Fem av de 8 livbåtene ble funnet av andre skip. To kom ikke på sjøen eller sank under forsøket. En av livbåtene forsvant og er aldri funnet. DS Norge hadde ikke telegraf om bord. Dette ble først vanlig en del senere på 1900-tallet. De første meldinger om forliset nådde ikke offentligheten før 3. juli da de første overlevende ble brakt inn til Grimsby i England. Den første livbåten ble funnet dagen etter forliset, den siste først 5. juli, altså mer enn en uke etter ulykken. De ansvarlige om bord på livbåtene valgte ulike strategier, men alle led under at kompassene var fjernet i forkant (for ikke å bli våte) og at det ikke var sørget for et minimum av forsyninger. Med mer enn en uke i sjøen var det ikke rart at flere av de svakeste ikke klarte seg og at mange fikk livsvarige skader.

Under rettsbehandlingen i København hevdet kaptein Gundel at skipet forliste langt syd for Rockall og at årsaken måtte ha vært et vrak. Retten konkluderte likevel med at skipet hadde vært langt ute av kurs og grunnstøtt på Helens reef ved Rockall. Magnetiske forstyrrelser som en årsak til feilnavigeringen har i ettertid blitt bekreftet. Kompassene på DS Norge kan ha vist opp til 10 grader feil. Likevel ble kapteinen funnet skyldig i mangelfull navigasjon, særlig kontroll av dybde. Det ble også rettet kritikk mot mangelfull sikkerhetstrening og utstyring av livbåter. Det lille antallet livbåter og at skipet bare hadde dobbelt bunn i bakre del kunne ikke kapteinen lastes for. Det hele endte med kritikk, men ingen straff.

Dommen fikk konsekvenser for både overlevende og pårørende. Når verken kaptein eller selskap hadde gjort alvorlige feil, ble erstatningen deretter. De som ønsket fikk ny billett hjem eller til USA. Siden erstatning for tapte eiendeler ble gitt som en andel av det fra skipet som ble reddet, ble summen null.

Havnemyndighetene i Christiania var ikke tilfreds med konklusjonen. Norge (og Sverige) fikk nye regler for livbåter, sikkerhet og kontroll. For det internasjonale samfunn måtte det en større ulykke til 8 år senere. På DS Norge omkom mer enn 600 mennesker, på Titanic rundt 1500. På DS Norge var så godt som alle fattige emigranter. På Titanic møtte også en del velstående mennesker sin våte grav.

Neste gang en amerikafarer fra DFDS ankom Christiania ble det satt et øvre tak på vel 400 passasjerer. DFDS sluttet å anløpe Norge på vei over Atlanteren. Norske emigranter valgte å reise via England eller med Den Norske Amerikalinje som ble opprettet i 1910. Samtidig avtok strømmen av fattige, arbeidssøkende til USA.

Bergensbanen

– lokaltog eller forbindelse mellom vest og øst

Året var 1958. Nordnes bataljon skulle på jubileumstur til Danmark. Vi var kledd i mørkeblå uniformer og ikke helt hvite skjorter. Lokomotivet fyrte med kull, vinduene i vognen sto åpne og vi hadde nettopp kjørt gjennom en tunnel. I 1964 var dette problemet over. Elektrifiseringen av Bergensbanen hadde tatt 10 år med start i 1954. Den siste strekningen var fra Voss til Upsete.

I en artikkel i Bergensposten 24. august 1871 fremmet forstmann Hans Andreas Tanberg Gløersen forslag om tog mellom Bergen og Kristiania. Gløersen hadde studert i Tyskland og var særlig imponert over de første togene gjennom Alpene. Forbindelsen mellom Frankrike og Italia ble åpnet allerede i 1871. Gløersen var imponert over de lange tunnelene som overvant høye fjell og store snømengder. I Bergen tente folk på ideen. Byen ville bli knyttet til innlandet, både områdene rundt Voss og i Hallingdal. En jernbane ville styrke Bergen som handelsknutepunkt, både nasjonalt og internasjonalt.

Året etter gikk jernbanedirektør Pihl over fjellet sammen med to ingeniører, Ihlen og Blix. Disse var enige om at prosjektet kunne gjennomføres. Prisanslaget lå på 22 millioner kroner (*60 gir dagens pris). Konjunkturene tidlig på 1870-tallet var gode. Likevel måtte prosjektet gjennomføres i små skritt. Kaptein Lars Hille var sentral og foretok flere turer til fjells. I 1873 la han frem et forslag om tog mellom Bergen og Voss. Prisen ble anslått til 5,2 mill.kr. med 41 tunneler på til sammen 7 km.

Vossebanen ble vedtatt av Stortinget i 1875. Vestlandets folk slo seg sammen med representantene fra Vestfold. Disse fikk Jarlsbergbanen mellom Drammen og Skien. Peter Jebsen fra Bergen var en viktig pådriver. Hans interesse lå i Arna og Dale fabrikker. Arbeidet med linjen startet i 1876. Det skulle ta 7 år. 52 tunneler ble sprengt. I snitt jobbet 1250 mann på strekningen. De totale kostnadene kom til å bli 10 mill.kr. 20. mai 1883 åpnet banen. Bergen stasjon lå den gang innerst ved Lille Lungegårdsvann. I 1913 kom dagens stasjon i bruk.

Langs banen opplevde man stor økonomisk vekst. Viktigst var kanskje ny bosetting langs toglinjen sør for Bergen, i nåværende Fana. Ser vi på passasjerstatistikken for de første årene utgjorde trafikken mellom Bergen og Nesttun 88 prosent av all trafikk mellom Bergen og Voss. I 1887 gikk det to tog daglig til Voss, 7 til Nesttun. I alt var det 19 stasjoner på linjen. Bare mellom Bergen og Nesttun stoppet toget 4 steder; Solheimsviken (Kronstad etter 1913), Fjøsanger, Hop og Minde. Ellers var viktige stasjoner Arne, Vaksdal og Dale.

På 1880-tallet opplevde landet økonomiske nedgangstider. I 1883 hadde 11 000 mann lagt et skinnenett på 1562 km. Over knappe 30 år hadde landet investert rundt 120 millioner kroner i jernbanenettet. 33 forslag til nye linjer forelå, men myndighetene ønsket en skikkelig plan for en eventuell videreføring.

Landets første jernbaneplan kom i 1886. En ny jernbanekomité ble opprettet i 1890 og nå ble Bergensbanen gitt høy prioritet. Roterende snøploger ble tatt i bruk i USA i 1893. Snøoverbygg og kraftigere lokomotiver ga også nye muligheter. 1. mars 1894 vedtok Stortinget å forlenge Vossebanen til Taugevatn ved Finse. Tog mellom Egersund og Flekkefjord ble gitt i bytte mot et stykke Bergensbane. Første tog fra Bergen ankom Kristiania om kvelden 25. november 1909. Særlig tok arbeidet med den mer enn 5 km lange Gravehalstunnelen tid. I alt fikk banen 178 tunneler med en samlet lengde på 36 km. Det ble også bygget flere anleggsveier, bla fra Voss til Upsete og fra Flåm til Myrdal og Haugastøl.

Mange har sittet i snøstorm over høyfjellet og spist kokt laks med agurksalat. Spisevogn var med fra starten. 6-7 personer sørget for koking og servering. Fire-retters middag kostet i starten kr 2,50, en normal dagslønn for en banearbeider. I 1937 kostet det 25 kroner å reise fra Bergen til Oslo på 3.kl. Det utgjorde den gang 2 dagslønner.

I mellomkrigstiden var stasjonene rundt Bergen fortsatt de viktigste. Banens største var Nesttun, fulgt av Minde, Fjøsanger, Hop og Kronstad. I 1920 reiste nær 700 000 fra en av disse stasjonene, nær 2000 per dag. 20 tog trafikkerte strekningen mellom Bergen og Nesttun. Etter nedgang rundt 1930 økte trafikken på hele strekningen og nå begynte turisttrafikken på sommeren og påsketrafikken til fjells å gjøre seg gjeldende.

Etter andre verdenskrig opplevde Bergensbanen igjen kraftig vekst, men bare for en kort periode. Særlig tok bussen og etter hvert bilen over i lokaltrafikken. Med åpningen av Flesland i 1956 ble flyet en konkurrent over fjellet. I 1964 ble Ulrikstunnelen mellom Bergen og Arna åpnet. Året etter gikk det siste lokaltoget mellom Bergen og Nesttun.

Hurtigruten før og nå

I løpet av 5 døgn og 11 timer tilbakelegger Hurtigruten 1150 nautiske mil og besøker 34 byer og mindre steder lang kysten. Antall passasjerer har økt de siste årene til rundt en halv million per år, slik det var midt på 1950-tallet. I 2007 hadde selskapet likevel et underskudd på 224 mill.kr. til tross for økte inntekter. Første halvår 2008 viste 400 mill.kr. i minus.

Høyere oljepriser og stor gjeld har gitt sterk vekst i utgiftene. I løpet av 15 år har selskapet kjøpt 9 nye skip og gjelden er på over 5 mrd. kroner. Skipene er bygd med en størrelse og standard som skal tilfredsstille cruisepassasjerene. Rundreisepassasjeren utgjør 10 prosent av alle passasjerer, men mer enn 30 prosent av antall gjestedøgn. Belegget er på rundt 80 prosent i juni, juli og august, men under 20 prosent i oktober til februar.

1. mars 2006 ble Troms Fylkes Dampskibsselskap og Ofotens og Vesterålens Dampskibsselskap slått sammen. To ulike profiler skulle forenes. Mens TFDS hadde satset på lokale transporter hadde OVDS vendt seg mot verden utenfor. Kombinasjonen ble ferger, hurtigbåter, busser, cruiseskip og salgskontorer i flere land.

De store eierne, Nordlandsbanken, Sparebanken Nord-Norge og Sparebanken Narvik, mener ruteopplegget som er fastsatt i konsesjonsavtalen er for omfattende i forhold til tilskuddet. Dagens avtale ble inngått i 2004 og gjelder til 2012 med en ramme på 1,9 mrd.kr. Selskapet ønsker å selge deler av flåten og gi et mer avgrenset tilbud om vinteren.

Samferdselsminister Liv Signe Navarsete sier at selv om Hurtigruten har foretatt noen feilinvesteringer er tilbudet langs kysten for viktig til at Staten bare kan toe sine hender. Men Staten kan ikke øke støtten uten at dette har sin bakgrunn i reelle ekstrakostnader i avtaleperioden. I følge direktør Olav Fjeld har prisen på drivstoff økt med 35 prosent siden 2007. Med et årlig forbruk på 75 millioner liter innebærer dette en merkostnad på 225 mill.kr.

- En mulighet er at ikke alle kaiene får anløp hver dag. Det vil redusere Hurtigrutens kostnader, sier Navarsete til pressen 4. september 2008.

I 1838 åpnet den første statlige postruten mellom Trondheim og Hammerfest med hjuldamperen Prinds Gustav. Reisen tok 15 – 18 døgn avhengig av vær og last. Med 4 fyrlykter seilte man bare om dagen. I 1855 ble postruten utvidet til et ukentlig tilbud mellom Bergen og Hammerfest. To år etter overtok private driften med tilskudd fra staten. Post og last hadde prioritet, men Cooks reisebyrå i London organiserte turistreiser fra omkring 1870.

Nye kursbøker, bedret teknikk om bord og flere fyrlykter gjorde at det i 1880-årene ble mulig å seile om natten. Mot slutten av tiåret dukket ideen om dagens hurtigrute opp for alvor. Bak sto kaptein Richard With, en av grunnleggerne av Vesteraalens Dampskibsselskap (VDS), og dampskibskonsulent August K. Gran i Indredepartementet. Behovet skyldes ikke minst rikt fiske etter sild og skrei i nord.

18. mai 1893 vedtok Stortinget en avtale med VDS om en ukentlig postførende rute fra Trondheim til Hammerfest med 9 anløp underveis. Skipene skulle også seile om vinteren, men da bare til Tromsø. Trondheim var nå blitt et viktig senter for landet, med jernbane over Røros fra 1880 og hurtigrute. Vestlendingene følte seg akterutseilt og i 1898 ble Bergen startpunkt for Hurtigruten. Kirkenes ble endestasjon i nord i 1911.

Hurtigruten nådde en topp på 1950-tallet. Etter krigen satt rederiene igjen med tre skip. Nyinvesteringer med overgang fra damp til diesel innebar at man i 1953 igjen seilte daglig mellom Bergen og Kirkenes. Antallet reisende per år var kommet opp i en halv million. I 1954 gikk ruten med et solid overskudd.

I 1962 ble jernbanen forlenget til Bodø. Nord for Bodø ble Widerøe etter hvert en hard konkurrent. Fra 1964 til 1988 sank antall reisende fra vel en halv million til under 250 000. Hurtigbåter som alternativ ble diskutert. Som i dag reiste det store flertallet mellom Bodø og Kirkenes. Samtidig foregikk mye av godstransporten sør for Trondheim. De faste postfunksjonærene som sorterte og fordelte posten om bord forsvant i 1983.

I 1980 kjempet selskapene med Staten om størrelsen på nye skip. Stortinget støttet ønsket om store skip med kapasitet til å frakte turister om sommeren. Det statlige tilskuddet var kommet opp på dagens nivå. Turismen og godstransporten subsidierte sammen med staten de lokale reisene i vinterhalvåret. Rundt 1990 var målet likevel å slippe tilskudd. I dag er 260 mill.kr. per år fra Staten for lite.