Inn- og utvandring før og nå
Norge er en del av en global verden der arbeidskraft, kapital, kunnskap og turister flyter relativt fritt. Det meste av innvandringen til Norge er mer eller mindre kvalifisert arbeidskraft; fra andre nordiske land, fra Øst Europa og fra land i den tredje verden. Innvandrerbefolkningen utgjorde i 2006 nær 9 prosent av den samlede norske befolkningen. I 2006 flyttet 23 700 flere til Norge enn fra. Dette var en økning på nesten 30 prosent i forhold til året før. De siste 40 årene har Norge hatt flere innvandrere enn folk som har reist ut.
Norge eksporterer først og fremst kapital, kunnskap og feriereisende. I løpet av året 2005 foretok foretok hver av oss i snitt 5 enkeltreiser til eller fra utlandet. Nær halvparten av nordmenns utenlandsreiser er feriereiser. 26 prosent er private ærend (handleturer til Sverige), mens 12 prosent er reiser i tilknytning til arbeid. Samtidig er mer enn halvparten av de som krysser grensen mellom Norge og andre land utlendinger.
Om vi ser bort fra Vikingtiden ble Norge for alvor en del av en større verden allerede på 16- og 1700-tallet. Men den gangen importerte vi kunnskap og kapital og eksporterte arbeidskraft. Et nytt borgerskap vokste frem i norske byer, særlig der de tyske hanseatene sto svakt. Også i Bergen ble hanseatenes makt svekket utover på 1500-tallet, noe som åpnet opp for en lignende utvikling der.
Det nye borgerskapet kom særlig fra Danmark. Det er vanskelig å finne nøyaktige tall, men på 1600-tallet utgjorde danskene rundt 18 prosent av denne klassen. I tillegg kom tyskere, hollendere, skotter og engelskmenn. I Bergen utgjorde tyskere vel 20 prosent av byborgerskapet på begynnelsen av 1600-tallet. Vel 10 prosent var skotter. I alt godt over 1/3 av borgerskapet i Bergen hadde utenlandsk opprinnelse. I Oslo kom de fleste fra Tyskland, Sverige, Nederland og fra land langs Østersjøen. De fleste var kjøpmenn og skippere og utnyttet sine kunnskaper og sin kapital. De ble ofte raskt integrert og giftet seg gjerne norsk.
Det norske sjøeventyret startet mot slutten av 1600-tallet. Dette hadde ikke vært mulig uten at hollandske redere og skipsbyggere hadde flyttet til Norge og utnyttet det norske tømmeret. De slo seg særlig ned langs Oslofjorden og førte til utvikling av byer som Holmestrand og Åsgårdstrand. Bakgrunnen var særlig den engelske Navigasjonsakten (fra 1651) som forlangte at all frakt til England enten skjedde vha engelske skip eller skip fra det landet som varen kom fra. En annen viktig årsak var alle de krigene der Norge ikke deltok.
1600- og 1700-tallet kjennetegnes ved en befolkning på flyttefot. Folk flyttet fra land til by, fra by til by og mellom land, fra Norge til utlandet og omvendt. Den tyngste ”flyttegruppen” var ugifte i alderen 16-30 år. De fleste var arbeidsflyttere; tjenestefolk, håndverkere, sjøfolk, musikanter, gutter i handelslære osv. Disse deltok i høyeste grad i et internasjonalt arbeidsmarked.
Særlig fra Vestlandet flyttet folk utenlands; til Danmark og kanskje særlig Nederland. Det er vanskelig å finne tall, men Bergen fanget bare opp rundt 40 prosent av dem som flyttet fra bygdene på Vestlandet. Mange av de øvrige havnet som håndverkere og sjøfolk i Amsterdam og andre europeiske byer.
På 1800-tallet utvandret store grupper nordmenn til Amerika, på jakt etter et levebrød. I årene fra 1879 til 1893 reiste nesten 250 000 nordmenn over Atlanteren for å finne arbeid.

Fra seil til seil
Den siste norske seilskuten i drift forsvant fra kysten en gang rundt 1950. Toppen ble nådd rundt 1880 med mer enn 7000 seilskip og en tonnasje på 1,5 millioner BT. Rundt 1950 forsvant de siste seilskutene. Gammel teknikk har likevel ikke blitt borte. Særlig utover i Oslofjorden gjør et økende antall seilbåter seg sterkt gjeldende på fine sommerdager. Pålitelige kilder anslår den norske flåten av større fritidsbåter med seil til rundt 40 000 med en samlet vekt på rundt 160 000 tonn, flere tonn enn den samlede tonnasje i 1800 og nesten like mye som i 1920.
Da jeg vokste opp i Bergen på 50-tallet var seilbåter til fritidsbruk noe som var forbeholdt de rike. Hva var vitsen med å plaske i regn og vindstille når man kunne fare av gårde i 20 knop med hjelp av en 15 hk Johnson? Vi nøyde oss med å beundre ”Statsråden” og irritere oss over at Christian Radich ble brukt i filmen Windjammer.
Fritidsbåter har en lang historie i Norge. I Oslo kom den første havnen for slike båter allerede i 1857. Revierhavna lå fra starten under Akershus festning, men ble etter hvert flyttet til Hovedøya. I 1860 kom den første havna i Frognerkilen. Her var det utelukkende snakk om seilbåter, naturlig nok, og det handlet ikke om leketøy for de rike. En undersøkelse av de gamle medlemsregisterne viser en overvekt av statsfunksjonærer, småkjøpmenn og skuespillere.
Ingen kan med sikkerhet si hvor mange fritidsbåter som i dag benyttes i norske fjorder. Reisevaneundersøkelsen fra 2005 viser at en av tre bor i en husstand med tilgang til båt. 17 prosent har motorbåt som er stor nok til overnatting (over 23 fot). 3 prosent har tilgang til seilbåt. Undersøkelsen gir ikke grunnlag for å si noe om antall båter totalt.
De siste sikre tallene er fra 1997, da alle båter over en viss størrelse måtte registreres. Av en flåte på rundt 320 000 fritidsbåter var 66 prosent under 20 fot (tall fra Norsk Gallup). Bare 6 prosent var større enn 30 fot. Færre en 1 av 3 fritidsbåter ga muligheter for overnatting. Av disse var rundt 20 prosent seilbåter, altså rundt 20 000 båter.
Småbåtregisteret er nå en frivilling ordning administrert av Redningsselskapet. Anslag fra Båtforbundet gir et tall på rundt 200 000 fritidsbåter med muligheter for overnatting, en dobling i løpet av de siste 10 årene. Båtene blir større og andelen som har seil øker. Totalt kan vi derfor regne med rundt 40 000 seilbåter i Norge som kan benyttes til overnatting. Men mens sjøfartens historie stadig skrives om er ingen interessert i fritidsbåtenes historie.