Vikingen – ingen handelsmann

Folk fra nord hadde drevet fredelig handel med det øvrige Europa lenge før 793. Fisk, skinn og jern gikk ene veien. Hjem kom de med våpen, gull og edelstener, keramikk og finere klesvarer. Etter hvert ble mynter av gull eller sølv benyttet som byttemiddel. Vikingene som angrep klosteret ved Lindisfarne 8. juni 793 var ikke ute etter å kjøpe og selge. I mer enn 200 år skulle folk fra nord herje på store deler av kontinentet og legge under seg øyene nord for Skottland. Helt til Island, Grønland og Amerika seilte de.

Så tidlig som mot slutten av 500-tallet begynte flokker av fredløse menn å røve fra sine egne; norske langs kysten av Vestlandet, danske i Viken og svenske langs Østersjøen. Etter hvert som kongemakten bygget seg opp i de skandinaviske landene på 7- og 800-tallet møtte røverne mer og mer motstand. Da søkte vikingene lykken i andre land.

Samtidige annaler og senere krøniker levner vikingene liten ære. Disse ble gjerne skrevet av kristenhetens egne. Hordene var talløse, brutaliteten ubeskrivelig. Selv kvinner og barn ble slaktet. At kildene overdriver er sannsynlig, at sannheten var en helt annen er tvilsomt. Sagaene legger ikke skjul på at de første vikinger var bygdas desiderte bøller.

Vikingen som tapper og edel helt dukker først opp på 1800-tallet. Sverige, Danmark og Norge lå slagne og bankerotte etter Napoleonskrigene. Landene måtte gjenreises og man grep til en mulig heltemodig fortid. Hele perioden fra 800 til 1050 fikk betegnelsen Vikingtiden selv om utferdene i løpet av disse 250 årene er sammensatte.

Dagens historikere skiller gjerne ut fire faser. De første raidene ble utført av en mindre flokk, kanskje med ett eller to skip. De ulike gruppene er ikke koordinert med hverandre. Senere kommer mer organiserte og større flåter som seiler opp de store elvene, går fra båtene og rykker inn over land. Disse kjempet ofte mot andre lands hærer. Rundt 860 inntar de for eksempel Orleans og Paris.

Den første halvdelen av 900-tallet er en slags konsolideringsfase. Normnnerne slår seg ned for vinteren, bygger byer og lager lover. Dette er en relativt rolig koloniseringstid. Gange-Rolv blir hertug av Normandie, mens danske vikinger sørger for at England deles i to. I Irland og Irskesjøen hersker norske vikinger, med Dublin som hovedbase. I øst bygger svenske vikinger riker i Russland.

Mot slutten av 900 og et stykke ut på 1000-tallet opptrer en siste fase. Nå kommer nordiske konger på banen: Olav Tryggvason og Olav Haraldsson, Harald Blåtann, Svend Tjugeskjegg og Knud den mektige. Med store hærer prøver disse å invadere særlig England og Frankrike. Det hele ender med slaget ved Hastings i 1066.

Ordet viking kan komme av det norrøne ordet vig som betyr kamp eller strid. Mest sannsynlig stammer betegnelsen fra ordet vikingr som er betegnelsen på en som holder seg borte hjemmefra, altså en som er lyst fredløs. Ordet viking ble sjelden brukt av ofrene. Betegnelsen viking passer derfor best på de sjørøverne som herjet store deler av den vestlige verden fra rundt 780 til et stykke ut på 900-tallet. Ferdene i det nordlige Atlanterhavet minner mest om kolonisering, men både Eirik Raude og Leiv Eriksson startet sin karriere som sjørøvere lenger sør.

Årsakene til ”suksessen” ligger i ny teknikk og innenrikspolitiske forhold, men også i forholdene i de landene de røver. Både Norge og Danmark hadde dyktige håndverkere som kunne bygge skip. Disse var lette, stakk ikke særlig dypt og både rorkult, kjøl og seilføring gjorde dem raske og lette å manøvrere. Slik kunne vikingen satse på å overraske.

Kanskje viktigst er likevel det faktum at ”mulighet gjør tyv”. Med utviklingen av kristendommen i Europa ble det viktigere og viktigere for adel og kongemakt å vise sin begeistring ved å bygge opp og gi store verdier til klostre og kirker. Det var ikke bare klosteret på Lindisfarne som eide gull og sølv.

Sentralmakten i England og på kontinentet var svak, særlig etter at den frankiske keiseren Karl den store døde i 840. England fikk sin Alfred, i 871, men hans rike omfattet først og fremst det sørvestlige England. I øst og nord hersket dansker og nordmenn. Maurerne hadde lukket Middelhavet og gitt frankere i søt og vest nok å stri med.

Bare på et område var de gamle vikinger sanne selgere. Fra første stund fant de gode markeder for fangne treller. Vikingene solgte billig arbeidskraft, vakre kvinner i alle aldre, og ikke minst unge gutter. Markedene og de mer eller mindre lugubre behovene var store, den gang som nå?

”Fir!” brølte Krag

Om Hans Hagerup Krag, en entreprenør i norsk veibygging 3. september 1901 fant det sted en biltur i Norge som skulle få stor symbolsk betydning. Initiativtaker var veidirektør Krag. I en alder av 74 år hadde han langt fra sluttet å interessere seg for nyere teknologi og for landets behov for infrastruktur. Krag hadde vært veidirektør i 27 år. I de 22 årene før han selv ble sjef hadde han først vært veiingeniør i samme etat, så kontorsjef for veidirektør C.W. Bergh fra 1865. I perioden frem til 1874 hadde han flere ganger vikariert for Bergh ved dennes sykdom.

Med på turen, som gikk fra Otta til Åndalsnes, var arbeidsminister Jørgen Løvland, amtmennene i de berørte fylkene, amtsingeniører som sto for lokal veibygging, og flere av Krags egne ingeniører. Bilen som ble anvendt var en innlånt Wartburg. Med gratis bistand fra Jernbanen, ble denne fraktet fra Kristiania til Otta i egen vogn. I bilen var det kun sete til fire personer. De øvrige fikk sitte i hest og vogn. Ingeniør Horn fikk jobben med å sykle foran og varsle at nå kom det en automobil. Vedkommende var nok takknemlig for at tilbaketuren til Otta ble avbrutt da bilen brøt sammen.

Krag var en framsynt veidirektør og en dyktig politiker. Motstanden mot bilen var stor, både lokalt og på Stortinget. Venstre, det dominerende partiet fra 1880 og utover, var opptatt av sparepolitikk og av lokalt selvstyre. Et av Krags motiver for å foreta denne bilturen var å skape grunnlag for lokale bilruter. (Den første kom i 1908, se Samferdsel 06/2009). Men mest av alt ønsket han å mobilisere politikerne til å stille ressurser til rådighet for nødvendige forbedringer på hovedveiene.

De femti årene før 1900 var dominert av helt andre transportmidler enn de som beveget seg langs en vei. Siste halvpart av 1800-tallet var dampmaskinens tid. Fra den spede starten i 1854 skjedde det en revolusjon. I 1913 utgjorde reiser med tog nær halvparten av alle reiser. De få forsøk som ble gjort med dampdrevne kjøretøyer langs vei, var alle mislykkede. I 1900 var tallet på biler i Norge lavt. Selv så sent som i 1912, fem år etter Krags død, fantes det for eksempel kun 22 biler i Bergen, hvorav 5 var private. Bilfylkene var først og fremst Oslo/Akershus og Buskerud/Drammen.

Fra 1840 til 1900 ble antall kilometer vei i noenlunde kjørbar stand doblet, fra 15000 til 30000. Av dette utgjorde hovedveiene i underkant av 40 prosent. I større og større grad ble nye veier makadamisert. Andelen av alle reiser som foregikk på vei, med hest og vogn, sank likevel fra 74 prosent i 1850, til 13 prosent i 1913. Det totale omfanget av reiser (målt i personkilometer) økte såpass at selv på vei ser vi en firedobling. I beregningene som er foretatt av Dag Bjørnland, er gående og syklister ikke tatt med.

Krag så tidlig nødvendigheten av et godt veinett, både til og fra de store byene, til og fra utlandet og mellom øst og vest i Norge. Veidirektøren var ansvarlig for veien over Haukelifjell, Geirangerveien og Strynefjellsveien. Han la også planene for veien over Sognefjell. Mye av impulsene til sitt arbeid fikk Krag fra en studietur til Sveits i 1863. Her lærte han at bedre veier kunne gi lavere transportkostnader og trekke flere til landet. Fra 1886 til 1902 økte antall turister til Norge fra rundt 13000 til nær 24000. Noe under halvparten kom til landet med tog, resten med rutebåt eller cruisskip.

Krags eneste kritikk mot Sveits var kantonenes selvråderett. Han skulle tidsnok oppleve det samme hjemme i Norge, der veilovene ga amtene større og større makt på bekostning av sentrale myndigheter. Ellers stilte Krag alltid som krav at nye ingeniør måtte starte med et utenlandsopphold før de fikk begynne i jobben hos ham.

Mange har hevdet at Norge lenge var et fattig land og at dette kan forklare hvorfor vi hadde et av Europas dårligste veinett. I siste halvpart av det 19. århundret lå vi likevel bare svakt bak våre naboland og andre land i vest (målt i BNP). Og vi lå godt foran landene i Øst-Europa. Fra 1830 til 1870 vokste for eksempel norsk BNP mer enn Sveriges. Selv om årene fra 1875 til 1895 ble en sammenhengende nedgangstid hadde landet en moderne produksjonsstruktur rundt 1880. Etter 1905 opplevde Norge en vekst uten sidestykke. Jordbruket produserte i stadig større grad for salg. Samtidig begynte en gryende industri å vokse frem. Alt dette skapte transport, både forflytning av mennesker og varer. På vei, sjø og bane reiste et økende antall embetsmenn, forretningsfolk og ikke minst turister.

Politisk skjedde drastiske endringer i hvordan landet ble styrt. Med Formannskapslovene fra 1837 ble prinsippet om lokal selvstyre knesatt. Store moderniseringsevangelister som statsminister Fredrik Stang og stortingsrepresentant Anton M. Schweigaard måtte vike for Venstrefolk. Modernistene måtte vike for bygdenes representanter på Stortinget. Et prinsipp som ble slått fast allerede den gangen var at ingen veier skulle bygges med statlige midler uten at det lå et lokalt initiativ i bunnen.

Krag ønsket å åpne landet for tilreisende fra utlandet. Samtidig var han en ivrig forkjemper for et mer aktivt friluftsliv. I 1868 var han med og stiftet Den norske turistforening. I Kristiania etablerte Krag Holmen- og Voksenkollselskabet sammen med overborgermester Evald Rygh. Selskapet kjøpte den store eiendommen etter Thomas Heftye og overdro den deretter til kommunen. Samtidig sørget Krag for at det ble bygget vei til Holmenkollen i 1888 og var medinteressent i selskapet som anla bane mellom Majorstua og Besserud i 1898.

I 1904 ble Johan K. Skougaard innsatt som Krags etterfølger. Men valget var kanskje ikke det beste. Skougaard var mest av alt byråkrat og fagmann. Han hadde ikke den samme forståelse for å drive politikk og bygge allianser som forgjengeren. Bevilgningene til veier i Norge sank som andel av BNP fra 1910 til 1917. Samtidig opplevde Norge en vekst landet ikke hadde sett maken til. Å legge til rette for bilen som kollektivt og privat transportmiddel ble altså ikke ansett som en av samfunnets hovedoppgaver.

Silkeveien
– mer enn silke
Genprøver av dagens kinesere viser at de har samme opphav som alle oss andre, homo sapiens. Ferden fra Afrika til Kina må ha tatt lang tid. En viktig forutsetning for å transportere varer og mennesker over lange strekninger var langt fra oppfylt. Å temme fraktedyr som kamel, esel eller hest lå mange tusen år frem i tid.

De fleste forbinder Silkeveien med reisene til Marco Polo. I 1254 forlot brødrene Niccoló og Maffeo Polo Italia. Igjen på kaien i Venezia sto en gravid kvinne. Barnet hun bar skulle mange år senere bli kjent som Marco. Faren Niccoló og broren ble borte i 15 år. En stor del av disse tilbrakte de hos den mongolske keiseren Khubilai Khan. Niccoló og Maffeo hadde lovet herskeren å komme tilbake, bla med et brev fra den katolske paven. I 1269 gikk de om bord igjen i Venezia. Denne gangen hadde de 16 år gamle Marco med seg.

Reisene til de tre Poloene hadde ikke vært mulig uten at det hersket fred der de skulle passere. Tidlig på 1200-tallet etablerte mongolene sitt verdensrike som strakte seg fra Kina til Middelhavet. I 1201 tok paven initiativet til det ”fjerde korstog”. Disse to hendelsene skapte grunnlag for utvidet handel mellom øst og vest og for utveksling av mennesker og ideer.

Selv i 1200 var handel mellom Europa og Asia ikke noe nytt. Grekerne og ikke minst Aleksander den store åpnet opp for handel mellom øst og vest. Romernes første møte med silke skulle bli dramatisk. Slaget sto mellom en persisk hær og en romersk. Stedet var det indre av Tyrkia, ved elven Eufrat. Året var 53 fvt. Den romerske hærfører Crassus var sikker på seier. I det romerne var i ferd med å angripe lot perserne digre bannere i rød og gul silke åpne seg i vinden. Romerske hester og soldater flyktet i redsel, men silken var oppdaget. Da romerne endelig fant ut hva silke var og hvor den kom fra, var rike kvinner og menn solgt. Men da kassen ble tømt for gull ble det etter hvert nedlagt forbud mot at menn gikk i klær av silke.

Karavaneveiene mellom øst og vest ble etter hvert mange. De viktigste passerte det sentralasiatiske høylandet nord for Himalaya. Først ut på 1500-tallet skulle de fleste av disse erstattes av sjøveien. Endepunktene var verdens største by, Xi’an og sørkysten av Tyrkia, der utskipningen til det øvrige Middelhavet skjedde. Mellomleddene var mange og på store markeder underveis skiftet silke, krydder, parfyme, keramikk, skinn, våpen og håndverksprodukter ”eier”. Steder som Samarkand og Tashkent har fortsatt et mytisk preg. Fra vest kom gull og andre metaller, edelstener, elfenben, hester, lin og ull, skinn og ulike matvarer. Arabere, persere og mongoler tok seg av frakten. De kunne behandle kameler og hester. Særlig var kamelen en nødvendighet. En stor del av transporten gikk gjennom ørkenlandskap.

Den neste bølgen med handel og ideer kom med araberne. Den store misjonær Muhammed skapte ny ro i både vest og øst. Slik gikk det til at muslimsk tro og kultur spredde seg gjennom Afghanistan og Pakistan, til Tadsiker og Kirgisere, helt til Kina. Med muslimsk tro fulgte selvsagt også varer, begge veier. Hver to til fire mil skulle reisende finne friske hester, vann, mat og ly.

Da Torbjørn Færøvik avsluttet avsluttet sin reise i Marco Polos fotspor hadde han tilbakelagt 17 000 km i løpet av 4 måneder, med buss eller buss og tog. De tre Poloene ankom Shangdu (Xanadu), Khanens sommerpalass 4 år etter at de forlot Venezia. Da de returnerte i 1291 valgte de stort sett sjøveien fra ”verdens vakreste by”, Hangzhou, via Malakkastredet til Sri Lanka og India til den gamle havnebyen Hormus i den persiske gulfen.

I 1498 fant Vasco da Gama sjøveien til India via Kapp det gode håp. Senere etablerte portugiserne handel med både kinesere og japanere. Sjøveien var langt mer økonomisk enn frakt over land. Helt slutt for Silkeveien var det likevel ikke. Lokal handel langs deler av veien har fortsatt opp til vår tid.

I 1978 ble arbeidet på Karakoram Highway avsluttet, etter 11 år. Veien slynger seg fra det nordlige Pakistan, via høyslettene nord for Himalaya, til Kina. 920 kilometer. Høyeste punkt er 4733 moh. Men denne veien handler ikke om lokal eller internasjonal handel. Sovjetunionen var blitt godvenner med India. Da måtte Pakistan og Kina bygge motvekt. I 1990 ble den kinesiske jernbanen knyttet sammen med jernbanen i Kazakstan i Alataw passet. Dermed kan mennesker og varer i prinsippet fraktes fra det østligste av Kina til det vestligste av Europa med tog og garantert raskere enn 1200-tallets Marco Polo.