Tordenskjold i Dynekilen
Like sør for Svinesund går den gamle kongeveien mellom Moss og Kungälv langs bunnen av en trang fjordarm. Like innenfor går den nye motorveien i bru over en golfbane. Her ender Dynekilen og her ble det i juli 1716 skapt norsk krigshistorie. Samtidig fikk krigshistorikere bekreftet at en armé uten forsyninger ikke kan vinne en krig.

I slutten av februar 1716 forlater Karl XII Ystad. I et brev til sin søster hevder han at han bare skal inspisere tropper. Det egentlige målet er Norge. Etter nederlaget ved Poltava 8. Juli 1709, der den svenske hæren nær ble utslettet, flyktet kongen til Tyrkia. Sveriges mer enn 100 år som stormakt var over. Men Karl hadde ikke gitt opp. I 1715 ankom han festningen Stralsund. Da denne falt julaften samme år flyktet han tilbake til Sverige og slo seg ned i Skåne.

Sverige var den tapende part i den store nordiske krigen, men de kunne fortsatte skaffe seg en bedre forhandlingsposisjon. Med 3000 mann angriper Karl Norge ved Ørje. Fra sør rykker Carl Gustav Mörner forbi Fredrikshald med 4000 mann. Svenskene satser på et lynangrep og på svak motstand. Forsyningene til den svenske hæren skal komme sjøveien under generalløytnant Christian Ludvig von Ascheberg.

De norske styrkene trekker seg tilbake, for å slite ut motstanderen og for å gjøre det vanskelig å bringe frem forsyninger. Det er vinterstid og lite å hente hos fattige, norske bønder. Øst for Kristiania setter nordmennene seg fast. Svenskene klarer heller ikke å ta de norske festningene Fredriksten og Akershus. I april beslutter endelig Karl XII å trekke den svenske hæren tilbake til området mellom Fredrikshald og Fredrikstad. Mangelen på mat og ammunisjon er akutt.

Ascheberg har trukket seg sydover, men en ny gruppe transportskip er på vei mot Dynekilen, mellom Halden og Strømstad. Lederen for de svenske forsyningsskipene er nå Olof Strømstjerna. Så lenge den svenske hovedflåten ligger uvirksom i Karlskrona er det imidlertid nordmenn og dansker som regjerer i Skagerrak. Det norske sjøforsvaret har en dyktig leder i viseadmiral Christian Carl Gabel og en svært pågående, ung kommandant ved navn Peter Wessel, bedre kjent som Tordenskjold.

23. april angriper en stor norsk styrke Moss, nedkjemper de svenske forsvarerne der og kutter forbindelsen mellom de svenske troppene i Kristiania og ved Fredriksten. Tidlig i mai angriper norske skip under Tordenskjold en svensk styrke ved Koster. Angrepet mislykkes og Tordenskjold innser at han trenger flatbunnete skip for å kjempe i de grunne farvannene i Bohuslän. 7. juli ankrer han opp på ny ved Koster. Med seg har Tordenskjold to ”stykkprammer”, 3 galeier og 2 fregatter. Prammene stikker ikke dypt og har stor ildkraft.

Kl 0130 starter innseilingen mot havnen i Dynekilen. Det blåser friskt fra sørvest, en ideell medvind. Klokken 0700 er de fremme. Motstandere er stykkprammen Stenbocken, 7 galeier, 2 slupper og 3 andre skip. Bak disse ligger 8 transportskip, fullastet med korn, krutt og ammunisjon. Mellom krigs- og transportskipene ligger det en liten holme utstyrt med kanoner. Forsvaret er ellers dårlig forberedt. Den 5 km lange fjorden er ikke sperret på noen måter og de svenske krigsskipene ligger med baugen ut. Etter 3 timer er det slutt. Prammene Hielperen (der Tordenskjold har kommandoen) og Arca Noæ, har skutt Stenbocken og batteriet på land i senk.

Svenskene har konsentrert mye oppmerksomhet om å senke skip med verdifull last og å antenne sprengladninger på de øvrige. Den vanskeligste jobben for de norske angriperne blir derfor å entre og slukke før skip og last går i luften. Det endelige byttet består av Stenbocken, 5 handelsskip, 5 galeier og 3 mindre skip i tillegg til en mengde krigsmateriell. De samlede norske tap er 19 døde og 57 sårede. De svenske tapene er ikke kjent.

I ettertid er man enige om at Karl XII hadde bestemt seg for retrett da han ikke lyktes i å ta Fredriksten 4. juli. Men tapet av forsyningsskipene kan nok ha ført til at tilbaketrekningen ble fremskutt. Den svenske kongen prøvde seg med et nytt angrep på Norge senhøsten 1718, men Sverige var nå utmattet etter 20 års krig. Nær 200 000 hadde dødd som en følge av krigen, 25 000 direkte på slagmarken. Da Karl ble skutt gjennom hodet om kvelden søndag 11. desember 1718, var det endelig slutt.

Da krigen var over i 1720, besluttet den unge adelsmannen å reise ut i verden. I november var Tordenskjold i Hannover. Da hadde han akkurat fylt 30 år. Den 12. ble han drept i duell med oberst Jacob Axel Stäel von Holstein, en oberst som hadde vært i svensk tjeneste.

Posten må frem –
en kort skildring av The Pony Express
Våren 1860 var et flertall av de rundt 500 000 innbyggerne i California mot slaveri og ønsket å støtte Unionen. Et aktivt mindretall gjorde alt for at staten skulle havne på Sørstatenes side. Det var viktig å få frem informasjon, fra myndighetene i Washington og fra avisene i nord. Så langt hadde de viktigste rutene for post og passasjerer fra øst til vest, gått med dampskip via Panama med en etappe over land. Denne reisen tok nesten en måned. En kortere rute med hest og vogn gikk gjennom sørlige stater via Santa Fe og tok mer enn tre uker. Frykten var stor for at Konføderasjonen skulle kontrollere denne ruten.

Ideen om en ren postrute lenger nord stammer fra 1854. 3. april 1860 ble den en realitet. Da red den første rytteren ut fra St. Joseph, Missouri. Post fra det østlige USA kom til St. Joseph med tog. Samtidig ble en postsekk levert til et dampskip i San Francisco. Skipet skulle til Sacramento, det vestlige endepunkt for Ponniekspressen.

En av de første som red for selskapet var en ung gutt ved navn William F. Cody. Senere skulle han bli berømt under navnet Buffalo Bill. I starten var Bill vikar. Etter at den faste rytteren var tilbake, ble Bill sendt til The Horshoe Station, der han meldte seg for Ponniekspressens stasjonsmester, Jack Slade. I sitt ”sivile liv” var Slade ansvarlig for mer enn 25 voldsomme dødsfall. Bill Cody ble satt til å ri en av de verste strekningene, 126 km langs Sweetwater elven, ved foten av Rocky Mountains i Wyoming. Turen tok rundt 8 timer hver vei, i full gallopp, med 6-7 hesteskift.

Våren 1860 var ikke bare preget av en mulig borgerkrig mellom syd og nord. I nordvest hadde Pah-Ute og andre indianerstammer gjort opprør. Ponniekspressens ryttere kom seg stort sett unna fordi de hadde de beste og friskeste hestene, men det var ikke uvanlig at stasjonsmesteren var død og hestene borte når rytteren kom frem.

Ved en anledning fraktet unge Cody et større pengebeløp. Underveis ble han stoppet av to menn som rettet revolverne mot ham. Bill valgte å lure dem fremfor å satse på våpenbruk. Rytterne hadde alltid med seg revolver, rifle og kniv, men hadde ordre om å prøve å ri seg ut av konflikter. Cody hadde pakket en falsk postveske full av papir. Pengevesken hadde han gjemt under salteppet. Unge Bill prøvde å snakke skurene til rette, men de ga seg ikke. Til slutt kastet han den falske vesken mot den ene, red over den andre og forsvant. Posten skulle frem og pengene var i sikkerhet.

Fra St. Joseph til Sacramento, via Kansas, Nebraska, Wyoming, Utah og Nevada var Ponniekspressens rute 3100 km lang. På denne strekningen skulle de bruke 10 dager. Selskapet Russell, Majors & Wadell hadde anlagt nesten 200 stasjoner og kjøpt mer enn 400 hester til $200 per stykk. 80 ryttere sto for frakten, mens mer enn 400 ansatte betjente stasjoner og kontorer.

En god hest kan springe rundt 15 km i full fart, i underkant av én time. Dette bestemte avstanden mellom hvert skifte. Hver rytter hadde ansvar for en strekning med 6-7 hesteskift. Her red de frem og tilbake, to ganger per uke. Rytterne skulle ikke veie mer enn 65 kg. Utstyret veide rundt 10 kg, det samme gjaldt postvesken, Mochillaen som hadde 8 rom som alle kunne låses. Nøkler fantes på endestasjonene og hos enkelte av stasjonsmesterne. Prisen, som ble satt av Postvesenet, for å sende brev var $1 per ½ unse, eller 15 g. Avisene utviklet et spesielt tynt papir for å begrense vekten.

Det lengste én rytter red var 35 timer i ett strekk, bare med skifte av hester. Ruten gikk gjennom områder med ørken og støv og over fjell med mye snø. På en strekning i Sierra Nevada måtte et spann med muldyr tråkke spor kontinuerlig for å holde veien åpen for rytterne.

Ideen om en slik postforbindelse var ikke ny. Marco Polo forteller at Denghis Khan anla en slik med skifte av hester hver 25 km. På 1700-tallet hadde flere land i Europa postforbindelse. På den amerikanske østkysten holdt flere aviser kontakt med sine korrespondenter vha raske ryttere.

På 1850-tallet ble det opprettet flere forbindelser med ”postvogn” for å knytte det vestlige USA til resten av landet. Butterfieldruten gikk i sør, mens en sentral rute gikk om Salt Lake City. Disse vognene fraktet både post og passasjerer. Fra start til endepunkt tok reisen 3-4 uker. Prisen var $100, en god månedslønn den gangen.

Ponniekspressen ble ingen økonomisk suksess. Mens postvognene i 1859 fikk rundt $2,2 millioner i offentlig støtte måtte ekspressen klare seg selv. Borgerkrigen var i full gang og det offisielle USA hadde andre ting å bruke penger på. Det samlede underskuddet endte på rundt $200 000. Krigen med Pah-Ute indianerne kostet selskapet $75 000. Den siste rytteren red av gårde 26. oktober 1861. Da hadde telegrafen nådd fra kyst til kyst.