Posten må frem –
en kort skildring av The Pony Express
Våren 1860 var et flertall av de rundt 500 000 innbyggerne i California mot slaveri og ønsket å støtte Unionen. Et aktivt mindretall gjorde alt for at staten skulle havne på Sørstatenes side. Det var viktig å få frem informasjon, fra myndighetene i Washington og fra avisene i nord. Så langt hadde de viktigste rutene for post og passasjerer fra øst til vest, gått med dampskip via Panama med en etappe over land. Denne reisen tok nesten en måned. En kortere rute med hest og vogn gikk gjennom sørlige stater via Santa Fe og tok mer enn tre uker. Frykten var stor for at Konføderasjonen skulle kontrollere denne ruten.

Ideen om en ren postrute lenger nord stammer fra 1854. 3. april 1860 ble den en realitet. Da red den første rytteren ut fra St. Joseph, Missouri. Post fra det østlige USA kom til St. Joseph med tog. Samtidig ble en postsekk levert til et dampskip i San Francisco. Skipet skulle til Sacramento, det vestlige endepunkt for Ponniekspressen.

En av de første som red for selskapet var en ung gutt ved navn William F. Cody. Senere skulle han bli berømt under navnet Buffalo Bill. I starten var Bill vikar. Etter at den faste rytteren var tilbake, ble Bill sendt til The Horshoe Station, der han meldte seg for Ponniekspressens stasjonsmester, Jack Slade. I sitt ”sivile liv” var Slade ansvarlig for mer enn 25 voldsomme dødsfall. Bill Cody ble satt til å ri en av de verste strekningene, 126 km langs Sweetwater elven, ved foten av Rocky Mountains i Wyoming. Turen tok rundt 8 timer hver vei, i full gallopp, med 6-7 hesteskift.

Våren 1860 var ikke bare preget av en mulig borgerkrig mellom syd og nord. I nordvest hadde Pah-Ute og andre indianerstammer gjort opprør. Ponniekspressens ryttere kom seg stort sett unna fordi de hadde de beste og friskeste hestene, men det var ikke uvanlig at stasjonsmesteren var død og hestene borte når rytteren kom frem.

Ved en anledning fraktet unge Cody et større pengebeløp. Underveis ble han stoppet av to menn som rettet revolverne mot ham. Bill valgte å lure dem fremfor å satse på våpenbruk. Rytterne hadde alltid med seg revolver, rifle og kniv, men hadde ordre om å prøve å ri seg ut av konflikter. Cody hadde pakket en falsk postveske full av papir. Pengevesken hadde han gjemt under salteppet. Unge Bill prøvde å snakke skurene til rette, men de ga seg ikke. Til slutt kastet han den falske vesken mot den ene, red over den andre og forsvant. Posten skulle frem og pengene var i sikkerhet.

Fra St. Joseph til Sacramento, via Kansas, Nebraska, Wyoming, Utah og Nevada var Ponniekspressens rute 3100 km lang. På denne strekningen skulle de bruke 10 dager. Selskapet Russell, Majors & Wadell hadde anlagt nesten 200 stasjoner og kjøpt mer enn 400 hester til $200 per stykk. 80 ryttere sto for frakten, mens mer enn 400 ansatte betjente stasjoner og kontorer.

En god hest kan springe rundt 15 km i full fart, i underkant av én time. Dette bestemte avstanden mellom hvert skifte. Hver rytter hadde ansvar for en strekning med 6-7 hesteskift. Her red de frem og tilbake, to ganger per uke. Rytterne skulle ikke veie mer enn 65 kg. Utstyret veide rundt 10 kg, det samme gjaldt postvesken, Mochillaen som hadde 8 rom som alle kunne låses. Nøkler fantes på endestasjonene og hos enkelte av stasjonsmesterne. Prisen, som ble satt av Postvesenet, for å sende brev var $1 per ½ unse, eller 15 g. Avisene utviklet et spesielt tynt papir for å begrense vekten.

Det lengste én rytter red var 35 timer i ett strekk, bare med skifte av hester. Ruten gikk gjennom områder med ørken og støv og over fjell med mye snø. På en strekning i Sierra Nevada måtte et spann med muldyr tråkke spor kontinuerlig for å holde veien åpen for rytterne.

Ideen om en slik postforbindelse var ikke ny. Marco Polo forteller at Denghis Khan anla en slik med skifte av hester hver 25 km. På 1700-tallet hadde flere land i Europa postforbindelse. På den amerikanske østkysten holdt flere aviser kontakt med sine korrespondenter vha raske ryttere.

På 1850-tallet ble det opprettet flere forbindelser med ”postvogn” for å knytte det vestlige USA til resten av landet. Butterfieldruten gikk i sør, mens en sentral rute gikk om Salt Lake City. Disse vognene fraktet både post og passasjerer. Fra start til endepunkt tok reisen 3-4 uker. Prisen var $100, en god månedslønn den gangen.

Ponniekspressen ble ingen økonomisk suksess. Mens postvognene i 1859 fikk rundt $2,2 millioner i offentlig støtte måtte ekspressen klare seg selv. Borgerkrigen var i full gang og det offisielle USA hadde andre ting å bruke penger på. Det samlede underskuddet endte på rundt $200 000. Krigen med Pah-Ute indianerne kostet selskapet $75 000. Den siste rytteren red av gårde 26. oktober 1861. Da hadde telegrafen nådd fra kyst til kyst.