Elise Eskildsdatters kamp mot hanseatene
Natten til 11. september 1476 står Elise Eskildsdatter og skuer ut over Vågen i Bergen. Endelig skal hun få hevn. Bryggen brenner og med den forsvinner store verdier for ”kontoret”.
21 år før hadde garpepøbelen (et skjellsord for hanseatene) drept hennes mann, lensherre Olav Nilsson og deres sønn, sammen med biskopen, munker og nonner. Lensherren hadde styrtet i døden fra tårnet på Munkeliv kloster da dette brant ned. En annen sønn omkom under kamp med hanseatene i 1465, men om fru Elise skulle være ærlig, ble denne drept i en kamp han selv hadde startet.
Under dekke av det engelske flagget hadde Olav dy angrepet noe som i første omgang kunne se ut som et lett bytte; to fullastede hansakogger på vei til Bergen. Det Olav oppdaget for sent var at koggene var godt bevæpnet og del av en større flåte. Denne var sendt ut for å gjøre slutt på norsk kapervirksomhet en gang for alle. Olavs skip slapp unna. Selv styrtet han i sjøen og druknet.
Familien Nilssons kaprerier startet mange år tidligere, da Erik av Pommern var konge i de tre nordiske landene. Olav Nilsson hadde kaperbrev fra kongen og målet var tyske handelsskip. Fra slutten av 1200-tallet hadde nordtyske byer bygget opp et handelsimperium som skulle vare i nær 400 år. Basis for deres makt var en ny måte å organisere handel på. Varene de fraktet var fisk, skinn og smør fra landene i nord. Tilbake brakte de korn, men også tysk øl, vin og andre luksusvarer. Ut over på 1300-tallet ble Hansaen sterkere og sterkere med flere og flere privilegier. Snart utfordret de kongemakten i Norden. Men åpen strid var uønsket, særlig fordi de nordiske kongene gjerne sto i gjeld til tyske kjøpmenn. Partene lånte gjerne penger fra hanseatene for å utruste hærer.
Både Olav Nilsson og konen Elise stammet fra adelsfamilier i Skåne, men norskekysten skulle bli deres viktigste arbeidsområde. Her stoppet de tyske skip til og fra Bergen. Ofte seilte de under engelsk eller hollandsk flagg. Disse landene lå oftere og oftere i strid med hanseatene og ville gjerne fravriste dem noe av handelen.
Bergen var mot midten av 1400-tallet Nordens største handelsby. På Bryggen hersket tyske kjøpmenn fra Lübeck. Norske handelsmenn flyttet til strandsiden i vest. Etter hvert kom skotter, nederlendere og engelskmenn til. Striden sto om plikter og privilegier og om hvem som skulle handle med nordnorske fiskere og bringe tørr- og saltet fisk til kontinentet.
I 1450 ble Kristian 1. konge av Danmark og Norge. Samtidig var Olav Nilsson blitt lensherre i Bergen og kongens øverste representant. Som kaper hadde Olav bygget seg opp en stor formue på hansaens bekostning. Nå prøvde han å begrense dens makt i Bergen. Men Olav gikk for langt da han både prøvde å berøve tyske kjøpmenn og håndverkere privilegier og samtidig kapret hansaens skip i Nordsjøen og i Skagerrak. Hans medspillere blant norske kjøpmenn var ikke sterke nok og den danske kongen hadde gjort seg økonomisk avhengig av hansaen i sin strid med kong Karl 1 i Sverige.
I september 1455 var det altså slutt. Men ikke for fru Elise. De neste 20 årene fortsatte hun kampen mot de tyske kjøpmennene med utgangspunkt i gården Talgje på Finnøy i Ryfylke. Som adelig hadde hun rett til dette. Samtidig skrev hun stadig brev til kongen om å få erstatning. Hun var heller ikke fremmed for å bli innsatt som lensherre i Bergen etter sin mann. Så langt ville ikke kongen strekke seg, hun fikk nøye seg med Ryfylke. Elise hevnet seg med å kapre et av kongens egne skip, på vei fra Bergen til København med skattepenger. Nå brant det under føttene hennes. Elise flyttet til godset Stenungsund i Bohuslän sammen med den yngste sønnen Axel, også han etter hvert en dreven kaprer.
I 1476 fikk hun en slags oppreisning for tap av mann og barn. Munkeliv kloster var bygget opp igjen. Fru Elise hadde forært to store klokker til tårnet. Da hun kom til Bergen ble hun mottatt med ære. Om natten brant altså Bryggen. I 1490 gikk hanseatene med på å betale en slags erstatning. Men så lenge det seilte tyske kogger til og fra Bergen fortsatte familien sin kamp, nå ledet av sønnen Axel frem til dennes død i 1494. Årstallet for fru Elises egen død er ikke kjent, men det må ha skjedd etter 1492.
Bildet er hentet fra Wikipedia og viser slaget på Vågen i 1665
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar