Fra Mother Road to Memory Lane

De aller første forsøkene på å gi USA et tverrstatlig veinett sies å stamme fra 1857. Løytnant Edvard F. Beale fikk da i oppgave å anlegge en kjerrevei langs hele breddegrad 35. Deler av denne veien skulle senere bli Route 66. Rundt 1920 hadde USA et meget dårlig veinett. I 1921 kom en ny lov som la opp til et sammenhengende hovedvegnett. Delstatene skulle stå for byggingen, mens føderale myndigheter tok 50 prosent av regningen. I dette systemet skulle eksisterende veier samles.

Den første ”bølgen” med veier fra 1926 betegnes som US Highways, mens de egentlige motorveiene fra 1956 og utover samles under betegnelsen Interstate Highways. På kartet var de opprinnelige hovedveiene blå, mens de senere motorveiene var røde. I 1925 ble Joint Board on Interstate Highways utnevnt. På deres første møte kom betegnelsen US Highway første gang i offisiell bruk. Kampen sto selvsagt om hvilke veier som skulle få betegnelsen US Higway og dermed motta føderale penger. Nummereringen ble viktig. Veier som gikk fra sør til nord fikk ulike tall, mens de som gikk fra øst til vest fikk like tall. Nummereringen startet i øst, respektive nord. De aller viktigste endte på enten 1 eller 0.

Nummereringen kom ikke på plass uten strid. Route 66, fra Chicago til Los Angeles, skulle opprinnelig hete Route 60. Etter protester endte man opp med 66. Det ble også ytret kritikk mot å bruke tall som navn. Flere journalister så på dette som kaldt og hjerteløst i forhold til ordentlige navn, som Lincoln Highway, Jefferson Highway osv.

US Route 66, The Great Diagonal, ble satt på kartet 11. November 1926. Fra starten besto denne av tre tidligere hovedveier: The Lone Star Route fra Chicago til Cameron i Louisiana, The Ozark Trail fra St. Louis til New Mexico og The National Old Trails Road fra New Mexico til Los Angeles. Route 66 startet i Chicago og passerte Missouri, Kansas, Oklahoma, Texas, New Mexico, Arizona og California, totalt 3940 km. Fra starten hadde kun 1/3 av veien fast dekke. I 1938 var hele Route 66 belagt med sement eller asfalt, som den første av hovedveiene. To entrepenører var helt sentrale i utviklingen og byggingen av veien; Cyrus Avery fra Tulsa i Oklahoma og John Woodruff fra Springfield i Missouri.

I dag er USA billandet. Det er billig både å kjøpe og bruke bil og førerkort kan man få når man er 16 år. Men slik var det ikke for 100 år siden. Da fantes det ca 80 000 biler i USA, færre enn i England, og veiene var dårlige. I 1915 hadde fabrikkene til Henry Ford produsert en halv million T-Forder. I perioder produserte man 10 000 biler per dag. Arbeiderne jobbet 8-timersdag med relativt god lønn. De skulle ikke bare jobbe, de skulle også ha tid og penger til å forbruke. I 1914 kostet en T-Ford 850US$, i 1924 350US$.

Slik ga utviklingen i USA bilen til folket. I dag har USA nesten 230 millioner motoriserte kjøretøyer, flere enn alle andre land. Route 66 er en viktig del av denne historien. Etter krakket i 1929 betød veien for eksempel redningen for mange menn og kvinner. I de mange småbyene langs Route 66 var det et stort behov for mindre forretninger tilpasset en moderne bilisme. Og trafikken økte.

I 30-årene ble Route 66 en viktig fluktvei for bønder som rømte fra støvet og vinden i Oklahoma og søkte lykken som fruktdyrkere i California. Det er disse som er hovedpersoner i romanen Vredens druer av John Steinbeck. Betegnelsen Mother Road stammer fra Steinbeck.

Under andre verdenskrig fortsatte emigrasjonen langs R66 mot vest, til de militærindustrielle kompleksene i California. I motsatt retning kom militært utstyr til bruk i krigen i Europa. Og i 1946 skrev Bobby Troup sangen som slutter slik: Get your kicks on Route 66. Route 66 ble symbolet for friheten langs landeveien, free speed.

På 50-tallet overtok de mange som ville tilbringe ferien på strendene i California og bese attraksjonene underveis: Huset til Abraham Lincoln, gjemmestedet til Jesse James, Den forstenede skog, et meteorkrater i Arizona og selvsagt, Grand Canyon. Populært var også indianerkunst, de første drive-through restaurantene og den første McDonald. Mange Ser derfor livet langs Route 66 som et mikrokosmos av amerikansk kultur – på godt og vondt.

Begynnelsen på slutten kom i 1956 da president Eisenhower undertegnet the Interstate Highway Act. Det sies at han hentet inspirasjon fra en reise i 1919, da han krysset landet som ung soldat i en militær kolonne. Viktigere er nok autobahnsystemet han så i Tyskland mot slutten av andre verdenskrig.

Den første totale omleggingen av Route 66 kom allerede i 1953 da Turner Turnpike tok trafikken utenom Tulsa og Oklahoma City, og de mange småstedene mellom. Den endelige slutten kom i 1984. Mange syntes nok det var en lettelse å få vekk tungtrafikken, andre så omleggingen som starten på slutten for alle små og store forretningsdrivende som var avhengig av kundene trafikken skapte. I noen sammenhenger fikk småbyenes representanter være med å bestemme hvor avkjørslene fra de nye motorveiene skulle plasseres, nærmest mulig lokale servicetilbud.

Ingen enkelt motorvei har erstattet Route 66. I dag følger man Interstate 55 mellom Chicago og St. Louis, Interstate 44 fra St. Louis til Oklahoma City og Interstate 40 videre til Barstow i California. Derfra må man følge Interstate 15 til San Bernardino. Vil man helt til piren i Santa Monica fins flere muligheter.

I de senere årene har det pågått et stadig arbeid for å vekke både veien og omgivelsene i live. Ved å få dem på offentlige programmer som National Scenic Byway eller State Scenic Byway kan dette arbeidet få statlig eller føderal støtte. Deler av veien er merket med skilt Historic Route 66. Deler av veien i Arizona er plassert i National Register of Historic Places. Allerede i 1987 ble de første Route 66 foreningene etablert.

I 1999 undertegnet president Bill Clinton the National Route 66 Preservation Bill. Dette betød US$ 10 millioner til bevaring og vedlikehold av viktige institusjoner langs veien. I 2008 kom veien på listen over verdens 100 mest utsatte steder.