Folkevognens historie

Hele folkets bil – om Boblens opprinnelse

Tidlig på 1920-tallet jobbet Ferdinand Porsche med planer om en folkets bil. Porsche ønsket ikke å lage en liten utgave av større og mer luksuriøse biler. Han ønsket å starte fra bunnen av. Bilen skulle være lett og billig, men samtidig kunne frakte en familie på ferie.

Interessen i bilkretser var liten. I Europa ble bilen fortsatt sett på som luksus for de rike. Arbeidsfolk syklet eller kjørte trikk eller buss. Tyskland i 1926 hadde 5 biler per 1000 innbyggere, USA 200. I Henry Fords hjemland hadde særlig T-Forden gjort bilen tilgjengelig for mange. I 1931 etablerte Porsche sin egen virksomhet i Stuttgart etter å ha brutt med de gamle bilfabrikantene.

Mens Porsche og folkene rundt ham jobbet med sin Folkevogn, utviklet en annen mann planer om et Tyskland der bilen skulle dekke massenes transportbehov. I Mein Kampf skrev Adolf Hitler om behovet for motorveier og biler. I 1933 ble han Rikskansler og året etter enehersker. De store bilprodusentene ble oppfordret til å sette i gang produksjonen av en egen Volksauto. Men de ville ikke.

Der privatkapitalistene sviktet skulle derfor Nazistaten lykkes. I 1937 ble Volkswagen-kompaniet stiftet. Kapitalen kom fra Deutsche Arbeitsfront (DAF) via Kraft durch Freude (KdF), som organiserte all kultur og fritid for det arbeidende folk. DAF ble finansiert gjennom skatt på alt arbeid, i snitt rundt 180 millioner US$ per år. 10 prosent av dette gikk til KdF.

En ny fabrikk i Fallersleben skulle produsere 1,5 millioner KdF-vogner hvert år. Hitler la selv ned grunnstenen 26. mai 1938 og byen fikk etter hvert navnet Wolfsburg. Spørsmålet var om folk hadde råd. Prisen på den nye bilen ble satt til rundt 990 mark, rundt en halv årslønn for en vanlig arbeider. Gjennom et spareprogram skulle alle få råd til bil; 5 mark per uke over 4 år. Folk flest lot seg likevel ikke friste. Vel 336 000 tyskere meldte seg, langt under de 10 millionene Hitler hadde forutsett. I dag er det få som tror Hitler ville ha lykkes med sin KdF-wagen, krig eller ikke.

Da krigen brøt ut 1. september 1939 hadde ikke fabrikken i Wolfsburg produsert en eneste Folkevogn. I årene 1935 til 1938 ble det bygget 34 prototyper for testing. Men disse ble bygget hos Zundapp og NSU. De siste 30 tilbakela i 1937 mer enn 2,5 millioner kilometer. Rent teknisk var altså den nye bilen en suksess. Under andre verdenskrig produserte fabrikken i Fallersleben ”folkevogner” til militært bruk; kübelwagen og schwimwagen.

10. april 1945 befant amerikanske tanks seg i nærheten av Wolfsburg. Tyskerne hadde rømt og de franske, polske, russiske og nederlandske arbeiderne hentet en amerikansk tropp som inntok den nedbombede fabrikken. I løpet av forsommeren ble Tyskland delt i soner og Wolfsburg havnet i den britiske. Slik kom major Hirst og oberst Radcliffe i kontakt med Volkswagenwerke. Egentlig var planen å demontere hele fabrikken og sende den til England som krigsbytte, men ingen var interessert. Derimot så både Hirst og Radcliffe, som kjente Kübelwagen fra ørkenen i Nord-Afrika, store muligheter for kjøretøyet.

Myten forteller at arbeidsstokken fant frem maskineri som var gjemt og for hånd laget en Folkevogn for de to offiserene. Uansett ble det satt i gang produksjon for å gi allierte offiserer et kjøretøy. I 1945 produserte anlegget 1785 Folkevogner, i 1946 10 020 og i 1947 8987. Men da var markedet i det militære dekket. Henry Ford ble tilbudt fabrikken for en billig penge, men sa nei.

Året 1948 så store endringer i det krigsherjede Tyskland. Den kalde krigen overbeviste de vestallierte om at landet burde reetableres som industrinasjon. Tysk industri skulle gjenreises med tysk ledelse. 2. januar 1948 tok Heinz Nordhof over ledelsen av fabrikken i Wolfsburg.

At Nordhof skulle lykkes var ingen selvfølge. Fabrikken lå i ruiner, råvarer var et meget knapt gode og mest av alt, fantes det et marked? Veien frem ble preget av dag-til-dag løsninger. Råvarer og mat ble byttet mot biler. Langsomt ble det bygget opp et nett av forhandlere og servicestasjoner i et potensielt marked.

Da Nordhof tok over i januar 1948 var den totale produksjonen av Folkevogner ca 20 000. Allerede to år senere nådde fabrikken i Wolfsburg 100 000. 3. juni 1953 nådde man en halv million, og i desember 1955 en million. Bilene ble ikke bare bygget, de ble også solgt. Starten på et industrieventyr var lagt. I 1972 rullet Folkevogn nr 15 007 034 av båndet og T-Forden var passert som verdens mest solgte bil. Per 2003 nådde den totale produksjonen 21 529 424 millioner Folkevogner av type I. Da var det slutt.