Min nordiske reise

Mary Wollstonecraft i Sverige, Norge og Danmark 1795

”Alle er oppsatt på å beskrive en bestemt nasjonalkarakter; hvilket sjelden er rettferdig fordi de ikke sondrer mellom den naturlige og den ervervede forskjell.” Slik tenker engelske Mary Wollstonecraft mens hun sitter ved bredden av Iddefjorden og venter på de ikke helt edru fergemennene. Det er juli 1795 og Mary er på jobb. Hun skal ordne forretninger og hun vil skrive bok om de nordiske landene.

Tidlig på sommeren forlater hun den engelske havnebyen Hull. Med på reisen er datteren Frances på vel ett år og en fransk barnepike. Kapteinen, som skal til Helsingør i Danmark, har lovet å bringe henne inn til Arendal eller Göteborg. Etter 11 dager har motvind brakt dem sør for den svenske byen. Men så stilner vinden og kapteinen signaliserer til land om at de vil ha los ut. Ingen kommer. Rundt fyrlykten er det øde. Mary overtaler kapteinen om å la to sjømenn ro henne inn.

På fjerde forsøk får de kontakt med en tidligere marineoffiser som nå er ansvarlig for losene i området. Han tar hånd om dem, gir dem husly, mat og gode råd. Kapteinen skaffer også hester og en vogn slik at de kan komme seg til Göteborg. Mary har forretninger der og hun må skaffe seg ett britisk pass. For å spare tid beslutter Mary å la Fanny og barnepiken bli igjen. Likevel skal det ta mer enn en måned før hun ser dem igjen. Med hest og vogn bærer det nordover, mot Strømstad.

Det er her hun bestemmer seg for en svipptur til Halden. Hun vil gjerne se Fredriksten og stedet der Karl XII ble skutt. På den norske siden må de vente på nye hester. ”Siden vi ikke hadde tatt denne ekskursjon med i vår plan, hadde vi ikke bestilt hester på forhånd og måtte følgelig vente to timer på første post. – Veien var så dårlig at det tok en uendelighet av tid å forsere de steile bakkene. Men ettersom vi bestilte hester på hver post til et bestemt tidspunkt, regnet vi med at tilbaketuren ville gå hurtigere.”

Seilasen over fjorden til Larvik tar 10 timer. ”Havet var opprørt, men ettersom det var en erfaren seiler som skysset meg, følte jeg ingen engstelse. – Båtføreren forsikret meg at de tallrike havner på norskekysten var meget trygge, og at losbåter alltid holdt utkikk.”

Til Tønsberg ankommer hun 17. juli. Hun skal bli i 2 uker, for å ordne forretninger med byens borgermester og for å se seg om og bli kjent med folk. Hun trives, mange av dem hun treffer snakker mer eller mindre godt engelsk. Særlig blir hun imponert over at folk uansett klasse blir behandlet med respekt. Her kan ikke herren behandle treller etter eget forgodtbefinnende. Er folk misfornøyde med en av de styrende, hender det faktisk at klager hjelper og at vedkommende kan miste jobben.

Over land går reisen videre til Helgeroa der hun får båtskyss videre mot Risør. Dårlig vær gjør det nødvendig med en overnatting i Portør (Gamle Portør havn), men neste dag når hun målet. Oppholdet i Risør beskrives som en lidelse. Hun vil gå tur, men føler seg som i Bastillen på de få plankene under fjellet. Et hovedmål med reisen har vært å finne et skip som tilhører Gilbert Imlay, Frances’ far. Skipet var lastet med gull og sølv. Hvorvidt hun klarer å oppspore skipet får vi ikke vite.

Etter noen dager med mye mat og selskapeligheter drar hun tilbake dit hun kom fra; med båt til Helgeroa og hesteskyss til Larvik og Tønsberg. 22. august forlater hun Tønsberg og drar til Horten og fergen over til Moss og videre til Christiania. Hele veien reflekterer hun over hva som skaper dannelse og utvikling. Et universitet er en forutsetning, men hun syns ikke det skal ligge der innerst i fjorden. Tønsberg virker for henne som en bedre lokalisering.

Reisen tilbake til Göteborg og datteren går uten for mange kommentarer. Hun har bare ett ønske til, å se byggingen av kanalen ved Trollhättan. 900 mann brukte 5 år på de 10 km. Mary er ikke i tvil. Danskene er skeptiske. Målet for østersjøfrakten er å unngå Øresund og den danske kongens skattlegging.

Skyene trekker inn over den nordeuropeiske himmelen. Franskmennene er på krigsstien og målet denne gangen er Nederland og Rhinland. Via København når Mary Storebælt. Fergen over tar 3,5 time. På Fyn gjør de en tabbe. I stedet for å legge veien om fergeleiet der Lillebælt er smalest, prøver de å krysse sundet lenger sør. I vindstille tar det 10 timer. Over land fortsetter reisen mot Tyskland og Hamburg. Mary vil egentlig videre sørover mot Sveits, men krigshandlingene tvinger henne hjem. Hun finner en båt som tar henne hjem til Dover og England.

Boken om Mary Wollstonecrafts nordiske reise kommer ut året etter. I august 1797 får vår Mary datteren med samme navn (senere gift Shelley). Faren er filosofen William Godwin. Mary W dør 11 dager etter fødselen, av komplikasjoner.

DS Norges forlis i 1904

24. juni 1904 forlot DS Norge, tilhørende det danske rederiet DFDS, Christiania. Reisen hadde begynt i København to dager tidligere. Om bord var det 795 personer. Mannskapet på 68 var i hovedsak dansk. Passasjerene besto for det meste av nordmenn (288), svensker (103) og russiske jøder (242). De fleste skulle søke lykken i Amerika.

Da skipet passerte nord for Skottland på sin vei mot Atlanterhavet, var været i hovedsak overskyet med en del tåke, vind og sjøgang. De siste signalene fra skipet ble mottatt den 27. etter hvert som hun passerte fyrlyktene på Butt of Lewis, Flannan Isles og Saint Kilda. Tåke om morgenen den 28. førte til at kapteinen la om til en mer sydlig kurs for å komme på sikker avstand fra bankene rundt Rockall. Klokken 0730 lettet tåken og kursen ble lagt tilbake til 72 grader vest. En halv time senere gikk skipet på St. Helens reef og sank i løpet av 20 minutter.

DS Norge hadde 8 livbåter om bord med samlet plass til 200 personer. Dette var i tråd med internasjonale regler. Livbåtkapasiteten ble satt etter skipets tonnasje. Hvor mange som skulle slippes om bord var opp til kapteinen og havnemyndighetene der skipet anløp. Kontrollørene i København, Oslo og Kristiansand hadde ikke hatt kommentarer til antall passasjerer eller skipets sikkerhetsanordninger.

160 mennesker overlevde forliset, 23 av mannskapet og 137 av passasjerene. 90 av 247 mannlige passasjerer overlevde. En av disse var Herman Portaas. I 1907 skiftet han navn til Wildenvey. Av 257 kvinnelige passasjerer overlevde 22, mens 25 av 223 barn klarte seg. Flere av barna som fant plass i en av livbåtene omkom før de ble reddet til land eller etterpå av skadene de hadde pådratt seg.

Fem av de 8 livbåtene ble funnet av andre skip. To kom ikke på sjøen eller sank under forsøket. En av livbåtene forsvant og er aldri funnet. DS Norge hadde ikke telegraf om bord. Dette ble først vanlig en del senere på 1900-tallet. De første meldinger om forliset nådde ikke offentligheten før 3. juli da de første overlevende ble brakt inn til Grimsby i England. Den første livbåten ble funnet dagen etter forliset, den siste først 5. juli, altså mer enn en uke etter ulykken. De ansvarlige om bord på livbåtene valgte ulike strategier, men alle led under at kompassene var fjernet i forkant (for ikke å bli våte) og at det ikke var sørget for et minimum av forsyninger. Med mer enn en uke i sjøen var det ikke rart at flere av de svakeste ikke klarte seg og at mange fikk livsvarige skader.

Under rettsbehandlingen i København hevdet kaptein Gundel at skipet forliste langt syd for Rockall og at årsaken måtte ha vært et vrak. Retten konkluderte likevel med at skipet hadde vært langt ute av kurs og grunnstøtt på Helens reef ved Rockall. Magnetiske forstyrrelser som en årsak til feilnavigeringen har i ettertid blitt bekreftet. Kompassene på DS Norge kan ha vist opp til 10 grader feil. Likevel ble kapteinen funnet skyldig i mangelfull navigasjon, særlig kontroll av dybde. Det ble også rettet kritikk mot mangelfull sikkerhetstrening og utstyring av livbåter. Det lille antallet livbåter og at skipet bare hadde dobbelt bunn i bakre del kunne ikke kapteinen lastes for. Det hele endte med kritikk, men ingen straff.

Dommen fikk konsekvenser for både overlevende og pårørende. Når verken kaptein eller selskap hadde gjort alvorlige feil, ble erstatningen deretter. De som ønsket fikk ny billett hjem eller til USA. Siden erstatning for tapte eiendeler ble gitt som en andel av det fra skipet som ble reddet, ble summen null.

Havnemyndighetene i Christiania var ikke tilfreds med konklusjonen. Norge (og Sverige) fikk nye regler for livbåter, sikkerhet og kontroll. For det internasjonale samfunn måtte det en større ulykke til 8 år senere. På DS Norge omkom mer enn 600 mennesker, på Titanic rundt 1500. På DS Norge var så godt som alle fattige emigranter. På Titanic møtte også en del velstående mennesker sin våte grav.

Neste gang en amerikafarer fra DFDS ankom Christiania ble det satt et øvre tak på vel 400 passasjerer. DFDS sluttet å anløpe Norge på vei over Atlanteren. Norske emigranter valgte å reise via England eller med Den Norske Amerikalinje som ble opprettet i 1910. Samtidig avtok strømmen av fattige, arbeidssøkende til USA.